tirsdag 11. mars 2014

Jonathan

Jeg vil gjerne fortelle dere min fødsels historie om da Jonathan kom til verden <3 For at dere skal forstå litt mer av det jeg kommer til å dele videre fremover, tenker jeg det kan være greit å få fortalt hva som hendte med den lille gutten vår. Dersom dere ønsker å lese om gledeligere ting, bør dere stoppe nå. Naturen viser iblant sin lunefulle og brutale side, og det gjorde den dessverre til oss, en helt vanlig tirsdags morgen.

7.Januar 2014 er dagen da livet vårt brutalt blir snudd på hodet. 7.Januar er 9 dager før termin, like mange dager før tiden, som verdens vakreste storesøster Leah ble født <3 Forventningene er STORE!
Vi hadde ventet i 9 måneder på at lillebror skulle komme, og vi skulle bli en lykkelig familie på 4. Store forventninger til året 2014.Vi klinket glassene mot hverandre ved midnatt nyttårsaften, bare 7 dager før, for at 2014 skulle bli vårt store lykke og kjærlighets år <3 Både baby og bryllup på samme år <3
Vi våknet begge tidlig denne morgenen, da min kjære skulle på jobb kl. 06.00. Jeg hadde satt en liten "knapp" på denne tirsdagen, pga. de 9 dagene det var før termin. Jeg var ekstra spent på om noe ville skje denne dagen. Jeg følte jeg hadde litt luftsmerter i magen, usikker på om jeg hadde vondt i ryggen etter natten, eller om det var murringer og noe var på gang. Jeg prøvde å sove litt til før klokken skulle ringe kl.08.00, men kjente på disse murringene og spenningen begynte å stige i meg.
Klokka ringte og det var på tide å stå opp. Denne morgenen føltes ganske tung. Morgenstellet og frokosten var veldig tungt å få ordnet, men klarte ikke si helt hvorfor. Litt dårlig i magen og som om jeg holdt på å bli syk i kroppen. Men jeg kjente små tak i ryggen selv om det bare virket som kynnere.
Leah satt på fanget mitt og koste før vi skulle kjøre til barnehagen. Hun strøk og kysset magen, som hun har gjort hver dag siden den begynte å strutte frem <3 Å ligge på magen min å nynne sanger, kom ut lillebror og jeg elsker deg lillebror, var hennes faste ord til han, noe som også ble sagt denne morgenen. Jeg sa: nå tror jeg ikke det er lenge før lillebror kommer ut til oss Leah, og tenkte for meg selv at jeg tror nok vi er blitt 4 når du kommer hjem fra barnehagen i dag <3
Etter å ha levert Leah, dro jeg hjem og la meg nedpå litt for å prøve å slappe av i tilfelle det skulle bli en fødsel. Sist startet fødselen med vannavgang og rett på de sterkeste riene. Leah kom til oss som en rakett og vi forventet at det skulle gå like fort denne gangen. Derfor følte jeg at jeg måtte komme meg litt raskt avgårde, når jeg trodde det hele var i gang. Jeg prøvde å se om det kunne være et mønster i disse "takene". Jeg følte at de kom litt mer jevnlig i både mage å rygg, så jeg bestemte meg for å ringe min kjære i 10.30 tiden. Det beste var nok om han kom hjem dersom vannet plutselig skulle gå. Jeg var fortsatt ikke sikker på om det virkelig var fødselen som var igang eller om det bare var lange kynnere, de gjorde ikke særlig vondt. Men jeg ville ikke drøye det noe lengre.
Min kjære var på vei og jeg kjente at "takene" tok seg opp i styrke og hyppighet. Spenningen steg i kroppen, og jeg var både nervøs og kjempe glad da jeg skjønte at jo, fødselen er i gang og i dag er dagen vi alle har ventet så lenge på <3 Jeg ringte føden og snakket med ei kjempe hyggelig jordmor som ønsket oss velkommen når vi måtte ønske. Siden jeg var flergangs fødende, skulle jeg bare slå på tråden igjen når jeg følte det var på tide å dra inn. Jeg sa jeg ventet til min samboer kom hjem så skulle vi ringe på igjen. Like etter kom min kjære og riene begynte å bli sterkere. Vi ble enige om å dra inn og gjorde oss klare til å kjøre. I det vi pakket sammen gikk vannet, og da ble vi litt mer stresset, for vi visste hvor fort det gikk etter vannavgang sist. Hodet til lillebror var ikke festet på kontroll dagen før, og jeg hadde da fått beskjed om å legge meg flatt ned om vannet skulle gå, og heller få ambulanse til føden. Vi ringte føden igjen som sendte ambulanse. Vi smilte til hverandre, tørket noen tårer av glede og spenning, snakket med våre foreldre på tlf. hvor alle ønsket oss lykke til. Dette skal gå bra, vi gleder oss slik! Vi sa det samme tilbake. Vi følte at nå var vi i mål, fødselen var i gang og alt hadde gått så bra hittil!
Ambulansen kom, kjørte raskt avgårde og riene tok seg veldig opp i styrke underveis. Min kjære lå bak ambulansen, men hadde naturligvis litt problemer med å holde følge i samme fart. Han syntes det var veldig spesielt å se ambulansen kjøre med blålys, med meg inni, og at nå skulle det hele skje! Spenningen som er under en fødsel, å endelig skulle få møte sitt etterlengtede barn, den følelsen er veldig rørende og spesiell. Han falt noen tårer og håpet at alt skulle gå bra underveis på kjøreturen.
Vi ankom sykehuset og riene var veldig sterke. Jeg jobbet meg igjennom så godt som jeg kunne og kjente at dette kom til å gå fort! Jeg ble trillet opp på føden og tatt imot av samme jordmor som jeg hadde snakket med på tlf. Hun hadde så smilende fine øyne, så veldig snill og dyktig ut, og jeg husker jeg følte en liten lettelse og tenkte: Det her skal gå bra!
De hjalp meg over på fødesengen, og i samme øyeblikk kom min kjære inn døren. Heldigvis kom han tidsnok tenkte jeg. Jordmoren la på meg registrering/dopler for å måle lillebrors puls. Det var helt stille.....Jeg så på jordmoren å sa: er det ikke lyd? (den raske og deilige hjertelyden kommer jo vanligvis veldig fort), joda vi må bare finne ut hvordan han ligger svarte hun. Fortsatt ingen lyd, og jeg kjente pulsen min begynte å slå raskere. Er det ikke lyd? spør jeg igjen. Jordmoren begynte å skjelve på hånden og svarte: Cecilie, bare prøv å slapp av litt. Sekundene gikk , jeg og min kjære så på hverandre, holdt hender, og hadde stor frykt i øynene. Herregud!Hun finner ikke lyd! ropte jeg. Jordmor sier et tlf.nr. til ambulansepersonellet som hadde blitt stående igjen. Hun ene løp ut og jordmor trykket på alarmen!
På få sekund var fødestuen full av jordmødre og leger. Jeg kjente gelé og ultralyd apparatet skled over magen men jeg turte ikke å se. Min kjære og jeg holdt hardt rundt hverandre, og skjønte at nå får vi høre de verste ordene vi noen gang skal få høre, og like etter la legen seg over meg å sa:
Beklager, men her er ikke liv. Beklager, men her er ingen tegn til liv!
Alt skjedde på få minutt! Riene herjet med kroppen min uten pause, ordene skar i gjennom øret, hodet og hjertet mitt, og jeg hylte og skrek i armene på min kjære! NEI!NEI!NEI! Det går ikke! Nei,dette skjer ikke oss! Jeg er jo i fødsel, det går ikke an! jeg følte en FORFERDELIG smerte!!! 
Det var som om vi gikk inn i koma, vi hørte hva de sa, men sjokket var så stort at vi skjønte det allikevel ikke. Jeg kjente hvordan kroppen min jobbet med å få ut lillebror, og vise oss gutten vi hadde ventet så lenge på. Så hvordan kunne han være død? Jeg hadde jo vert på kontroll dagen før, jeg kjente en masse liv på kvelden og om natten, og så startet fødselen som normalt denne morgenen! Jeg var jo i mål, dette kunne ikke være sant!
Rommet ble fullt med stillhet og gråt, alle holdt rundt oss, de gråt med oss og støttet oss. Men samtidig var fødselen i full gang og den måtte videre. Jeg ville ha keisersnitt med en gang! Jeg måtte få ham ut og gjenopplive han! Det var det første jeg tenkte!
Det er en helt vanlig reaksjon sa legen trøstende, men det beste for deg er å føde videre som normalt! Men hvordan skulle jeg klare det???
Hvor skal jeg hente krefter fra, til å føde barnet vårt, som vi vet er død når han kommer ut? Kreftene vi vanligvis klarer å hente fram i slike smerter, kommer jo fordi vi vet hvor stor lykken og gleden er av å se sitt velskapte og nyfødte barn for første gang! EN FANTASTISK PREMIE! Da er alle smertene glemt etterpå.
Nå visste jeg bare, at etterpå startet vårt livs største mareritt! Jeg skulle få se min allerede høyt elskede og nydelige sønn, men aldri få ta han med hjem....
Vi skjønte fort at jeg bare måtte fortsette fødselen på vanlig måte. De visste ikke hvorfor han var død, og nå var mor viktigst. Derfor var det beste for meg å fortsette videre.
De ville gi meg epidural, noe jeg ikke ønsket fordi jeg var redd riene skulle avta, og at dette skulle ta lang tid. Nå måtte jeg bare få han ut, jeg måtte se han med en gang! De mente jeg burde, da jeg nå var i sjokk og skulle slippe å ha store fødsels smerter i tillegg. Fødselsmertene for meg var ikke lenger en brøkdel av hvilke smerter som gikk igjennom sjelen og hjertet mitt! Men alt var på en måte likegyldig, og jeg sa bare ok, gjør det dere må.
De antydet at det kunne være en morkake løsning, og det måtte tas noen blodprøver av meg for å sjekke diverse før de kunne sette epidural. De skulle også sette inn veneflon for å gjøre klart drypp til de hadde fått svar på om de kunne sette epiduralen. Dette viste seg å bli vanskelig. Ingen klarte å stikke, da årene mine bare sprakk. Jeg følte at alt sammen gikk galt nå....Mange prøvde på forskjellige plasser, de stakk å de stakk uten hell og til slutt ble anestesi lege tilkalt. Idet han kom og prøvde å stikke, kom press riene for fullt! Han kom tilslutt i gjennom og de satte drypp, men skjønte da at det ikke ble tid til noe epidural likevel. Jeg var egentlig glad for det, jeg fødte uten sist og ville klare det denne gangen også. Jeg ville ha full kontroll selv om jeg nå svevde i min egen boble uten kontroll på noe som helst.
3 press rier kom, jeg løftet hodet for å se i det han kom ut, men sammen med lillebror kom morkaken og det hele ble en stor blod eksplosjon! I samme øyeblikk så jeg de sjokkerte øynene på jordmødrene og legene og tenkte, nå kommer jeg også til å dø!
En kort tanke streifet meg at det gjør ingenting. Jeg hadde en enorm stor smerte i meg som jeg bare ville bort i fra. Men så kikket jeg opp på min kjære, som hadde støttet meg så ufattelig mye! Han hadde vært så sterk for meg gjennom hele fødselen, selv med like stort sjokk, og tenkte nei, herrefred ...Jeg kan ikke dø fra ham og Leah, jeg også! De fikk heldigvis raskt kontroll på blødningen og det var ikke tvil om at dette var en morkake løsning, da den kom ut samtidig med lillebror.
De tørket lett av lillebror og jeg fikk endelig se han, og fikk ham opp til brystet! <3 Verdens NYDELIGSTE engel lå der, så fredelig og stille <3 Så varm og nydelig, men uten å lage en eneste lyd. Det var helt stille utenom gråten fra oss andre rundt.... 



Hvordan kunne dette skje? Der lå han så ferdig, velskapt og perfekt! Levde til siste stund og tapte livet på målstreken? Var dette virkelig mulig? Vi kysset og klemte han og gråt... Dette skjer ikke oss! Vi kunne ikke forstå... Jeg bare ventet og ventet på at han skulle gråte og åpne øynene.....
Nå får jeg aldri høre hans gråt, aldri se hans øyne, aldri se hans smil, og aldri oppleve gutten vi hadde så mange forventninger til <3
Tiden sto stille. Jeg klamret mine 2 eneste gutter fast rundt meg og holdt øyene igjen. Åpnet de for å se på skatten vår, ville suge til meg alt jeg kunne av han, men knep øynene hardt igjen, med et lite håp om at jeg skulle våkne og at alt bare var en vond drøm. Men minuttene gikk og ingenting skjedde...Vi hadde mistet det umistelige, det mest dyrebare noen kan miste... Barnet sitt....



Vi strøk og kysset vår nydelige sønn, vi var i sjokk og kunne ikke skjønne hvordan dette kunne skje.Verdens nydeligste lille skapning lå der i armene våre og nå måtte vi ringe besteforeldre, tanter og onkler og fortelle at vi hadde født gutten vår, men at han var død. 
Hvordan gir man en slik beskjed?



                                                               Jonathan
En dag full av spenning,
tok totalt annen vending.
Vi endelig skulle deg få se,
vi lite visste hva som sku skje.
Et helt stille baby hjerte,
det gir oss den verste smerte.
Det at du ikke her skal være,
hvordan skal vi den sorgen bære?
Jonathan,vår nydelige gutt,
et vidunderlig liv tok så tidlig slutt.
Vi alle tre har gledet oss slik,
og vi har aldri før følt oss så rik.
Du gir oss den sterkeste kjærlighet,
vi skal alltid deg minnes med ærlighet.
Vi tror du er i de varmeste hender,
vår kjærlighet til deg vi alltid sender.
Vi har noe ingen andre får,
den nydligste Jonathan i hjertet vårt <3 
                                       Cecilie



Klem

14 kommentarer:

  1. Du e så fantastisk du kjære søsterå mi ❤️Utrolig stolt øve deg å alt du går å har måtta gå igjennom❤️ Ingen burde få oppleva detta!! Love you ❤️Nydeligt skreve, tårene barra trille..e så glad eg har fått holdt å kost me den perfekte lille tante gutten min❤️❤️❤️❤️❤️

    SvarSlett
  2. <3 det vart utrulig sterkt å lese, tårene trillar. Nydlig skrevet. Det er så ufattelig at dette kunne skje, så brutalt og urettferdig. Eg er så glad for å ha fått sett han og klappa på han, nydelige Jonathan <3 du er så tøff, er så stolt av deg Cecilie <3

    SvarSlett
  3. ord blir fattige her eg sitte på jobb å tårene trille <3 ingen burde måtta gå gjennom nåke sånn så detta ;-( Nydelige, perfekte lille Jonathan <3

    SvarSlett
  4. så ufattelig trist lesning, men dog enda tristere for dere som har mistet en kjær.
    Føler med deg Cecilie ;)

    SvarSlett
  5. Et sjeldent vakkert barn.....din lille engel Jonathan. Utrolig vakre og sterke bilder, takk for at du deler. Er så glad for at du har Leah og din kjære mann. Kan ikke forestille meg hva dere går gjennom. Er mamma til tre små som jeg selv har født, og å oppleve noe som dette....på målstreken som du selv sier. En ufattelig tragedie. Det blir bedre med tiden, men det tar akkurat det - tid. Sorgen og smerten vil aldri forsvinne, men det tar en annen form, så ting vil bli bra igjen, føles bedre. Ta vare på hverandre i sorgen.. Varme klemmer <3

    SvarSlett
  6. Så mye kjærlighet og så stor sorg i et bilde (mor og barn) <3 Det er så urettferdig at du som nybakt tobarnsmor måtte reise hjem med et barn for lite. Helt fantastisk flotte bilder av den skjønne gutten deres, han fortjener virkelig å bli vist fram og bli minnet på en så fin måtte <3

    SvarSlett
  7. Tusen takk for alle de gode ordene! Setter kjempe pris på det <3 Det varmer <3

    SvarSlett
  8. Nydli fine lille engelen Jonathan, så ubeskrivelig trist at han ikke sku få ver en del ta dinna verden her :(

    SvarSlett
  9. Hei Cecilie
    Takk for hyggelig kommentar på bloggen min! Selv om jeg kunne ønske at INGEN skrev at de hadde opplevd det samme som oss, å miste sitt barn.
    Jeg sitter her med tårevåte øyne! For en vakker gutt <3 <3
    Det er like ufattelig trist hver gang jeg leser/hører om at himmelen har fått flere englebarn.
    Det er ikke så mye jeg kan si som trøster... Dere er i en ubeskrivelig fryktelig tid nå, men det BLIR bedre! Og jeg vet at det ikke føles sånn nå, men sorgen og savnet blir lettere å bære! Den blir ikke borte, men den blir lettere å bære med tiden <3 Og Leah, så bra dere har henne <3
    Stor klem til deg og dine!

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk for fine ord Susanne <3 Det er godt å høre fra andre som desverre har opplevd dette at det vil bli bedre med tiden. Fremtiden er skremmende på mange måter,mange tanker og spørsmål. Takk for at du tok deg tid til å skrive til meg! Det setter jeg store pris på <3 Klem <3

      Slett
  10. Perfekte lille engelen, Jonathan <3

    SvarSlett
  11. Tusen takk til dere alle sammen for så fine ord i kommentarene <3 Det varmer virkelig og jeg setter stor pris på at dere tok dere tid til å skrive til meg.

    SvarSlett
  12. Dette var sterk lesing. Slikt eit mareritt å gå gjennom. Og slik ein vakker gut! Vi mista vår engel mykje tidlegare i svangerskapet, og har ikkje bilete å sjå på. Men holet i hjartet er der, om såret no er mykje mindre. Takk at du deler historia dykkar.

    SvarSlett

Takk for at du leser:)
Blir glad om du vil legge igjen en liten hilsen....