Røsti potet med brie og serranoskinke

Idag tenkte jeg at jeg skulle dele en oppskrift med dere! Vi var i konfirmasjon til min svoger igår og lørdagen hjalp jeg til med å lage litt mat til tapas`en som skulle serveres. (Litt dårlige bilder dessverre, mørkt og dårlig lys da bildene ble knipset)

Røsti potet med brie og serranoskinke er snadder mat synes ihvertfall jeg! Jeg bruker:

10-12 poteter

6 ss smør

 (kan bruke mindre om du ikke ønsker så mye, men jeg elsker smør ♥ )

Salt og pepper

Smør til steking

Du kan velge om du vil skrelle potetene eller ikke. Denne gangen brukte jeg nypoteter og de har så tynt og rent skall at jeg beholdt skallet på. Jeg synes det er greit å koke de i 10 min først og så kjøle de av litt i kaldt vann, slik at jeg vet at når jeg steker "massen" i pannen så blir den ihvertfall helt gjennomstekt. Men husk å ikke koke de mer en dette for da blir det potetmos når de skal rives.

Når potetene er kokt/ eller om du velger å bruke helt rå, river du de deretter på rivjern. Jeg har food prosessor med rivjern og da er det veldig lettvint. Smelt smøret og bland i massen sammen med salt og pepper.

Dersom du synes at det er mye vann i potetene, legger du dem på et kjøkkenhåndkle/tørkepapir og vrir ut vannet først, før du blander inn smøret. Kan også presses litt i en sil. Men når jeg koker de litt først synes jeg ikke potetene har like mye væske lengre, og jeg trenger ikke å gjøre dette.

Hell hele massen i en stekepanne med litt smør å trykk den flat i pannen. Om det skulle bli alt for mye, stek i 2 omganger. Men det kan gjerne bli litt tykkelse på de. Stek i ca 5 minutter på hver side til du har fått en gyllen og fin skorpe. Til å snu "massen" legger du en tallerken over stekepannen og snur hele pannen.

Avkjøle "massen" litt på et bakepapir og del opp i biter. Legg på brie ost og serranoskinke. Gratineres i ovn på 200 grader i ca 10 min før servering. Disse holder seg fint i kjøleskapet noen dager om du vil lage det klart noen dager før det skal serveres.

Passer til tapas, kylling, kjøtt og fisk. Bare fantasien setter grenser!

Bon apetitt! Her blir det rester av disse til middag idag ♥

                               

Klem

Barseltiden uten sitt barn....

Overskriften sier vel ganske mye. En barseltid uten sitt barn, har aldri vært i mine tanker. Jeg har heller aldri opplevd noe vondere og mer smertefullt.
De første 6 ukene etter fødselen kalles for barseltid, men hormoner og kropp er allikevel ikke tilbake til sitt normale helt og fullt etter disse ukene. Ihvertfall ikke hos meg.

En barseltid består av mye. En renselse står for tur når babyen er født. Man skal lære og amme og melkeproduksjonen settes i gang. De berømte barseltårene og alle hormonene som følger med, og ikke minst kroppen og bekkenet som skal tilbake til sitt normale etter 9 lange og for meg tunge måneder i svangerskap. Økt håravfall kan og forekomme og sikkert flere ting også. Det er ikke for alle likt, men dette er ihvertfall noe av det min barseltid bestod av etter at Leah ble født.

Mange lurer på hvordan denne tiden er for meg nå. Er den likedan selv om babyen er død?
Ja, det er den! Og denne gangen veldig forsterket og smertefull.....
Alt går sin naturlige gang, og kroppen tror man har sin lille skatt sammen med seg, og som trenger mat fra mammaen sin. Tårene triller av hormoner etter fødsel, disse har jeg, i tillegg til tårer av stor hjertesorg. Når jeg kom hjem fra sykehuset startet melkeproduksjonen med det samme. De sier at det ofte tar 2-3 dager før melken kommer skikkelig, og det var akkurat da vi kom hjem. Å våkne første natten hjemme med en veldig melkespreng var så hjerteskjærende og vondt at ord kan ikke beskrive. Å kjenne og se de første dyrebare melkedråpene gå til spille og kjenne tomheten av å være alene hjemme uten sin lille baby som skulle hatt melken...ja, jeg har faktisk ikke ord.
Melken kommer uansett, og jordmødrene fortalte meg at bare det at Jonathan hadde ligget mye inntil meg i 2 døgn kan forsterke produskjonen. Det er da man skjønner hvor sterkt samspillet er mellom mor og barn.
Vi måtte dra inn på sykehuset igjen etter 2 dager, da det ble utholdelig å gå med denne sprengen. Jeg kunne ikke lette på trykket, da det bare ville fortsatt produksjonen. Det finnes en tablett som kan gis til de som ikke ønsker eller kan amme for å stoppe melken, men det er sett en bivirkning med denne som kan gi litt "depresjon" og derfor ønsket de ikke å utsette meg for en mer komplisert sorgreaksjon. Jordmødrene hjalp meg med å legge press rundt brystene, slik at det ikke skulle bli plass til mer melk og produksjonen skulle stoppe. Jeg var sint, trist, og hadde veldig vondt. Jeg var frustrert over hver dråpe som rant ut, da jeg visste at min lille Jonathan som skulle hatt disse var en helt annen plass...
Jeg likte å amme Leah, den kjemien og blikkontakten man skaper sammen med barnet sitt er så verdifull. Jeg har stor forståelse for at ikke alle klarer eller kan amme av ulike grunner, men er så takknemlig for at jeg kunne det! Klart det er slitsomt til tider, og noen ganger er man litt lei. Men nå er det ingenting jeg heller skulle ønske, enn at jeg kunne sittet å mate min lille venn....

Jeg var plaget med bekkenet fra midten av svangerskapet og jeg kjenner til tider hvordan det krangler og knirker enda.
Håret mister jeg slik som når jeg ammet sist, og alt som skjer med kroppen gir meg et stikk i hjertet fordi jeg går igjennom dette selv om jeg ikke har babyen min her.

Jeg så frem til at all melken som var kommet var ferdig å rene ut, for jeg syntes det var så vanskelig å kjenne at kroppen min trodde min lille gutt var her og skulle ha mat. Tenkte at da har jeg én mindre ting å føle på, men når det begynte å gi seg, syntes jeg det var like tøft. Da følte jeg at kroppen plutselig forstod at jeg ikke trengte melken allikevel...

Å gå rundt i barseltid uten sitt barn er en sterk påminnelse for hva vi mangler. Jeg synes det er forferdelig tøft å se de som får trille, amme, stelle, kose og nyte sitt barn. Jeg unner de alle det aller beste, ingen fortjener å kjenne den smerten vi bærer på, men det er allikevel vondt for oss som har mistet, fordi vi ønsker så inderlig at det skulle gått like bra for oss.

Jeg har tatt litt avstand fra sosiale medier som facebook og instagram da jeg ofte kan få et slag i ansiktet når jeg åpner siden og mange nydelige små babyer vises bilder av her. Jeg har aldri tenkt en vond tanke om det, men at det forsterker vår sorg over tapet av Jonathan er ikke til å skyve bort. Jeg er så glad over å se hver og en som er kommet til verden levende og frisk, og har den største forståelse for at alle stolte foreldre vil vise frem sine små. Jeg har også delt bilder og vil forsatt gjøre det, men tankene går til vår gutt som ikke får oppleve livet.
Men jeg må bli vant til det, jeg vil for alltid mangle et barn og rundt meg kommer alltid nye barn til.
Men jeg må tilnærme meg dette i små steg og mitt eget tempo...

Jeg har nok noen ganger tatt ting i livet for gitt, jeg kan klage og syte over bagateller, men jeg har alltid vært takknemlig, og jeg har nå fått oppleve enda sterkere hvor mye mer takknemlig en kan bli. Sykehus presten sa så fint at man ikke kan ta det for gitt at en kan komme til sykehuset å få med seg et frisk og levende barn hjem. Alle håper jo det, og vi må alltid tenke at det går bra, og være positiv, men ikke alle opplever det. Det kan være du, det kan være meg, og dessverre for oss var det vi denne gangen. Enkelte ganger kan jeg bli svært provosert over ting jeg ser folk skriver eller sier, som virker helt tankeløst og som tar alt som en selvfølge. Men unnskylder dem med at de ikke har erfart hvor skjørt livet kan være.

Jeg er så glad for at flere har fortalt meg at Jonathan`s historie har gitt de en enda større takknemlighet over deres små barn og at de setter enda større pris på de barna de har fått ♥
Budskapet mitt med å dele min historie og tanker har nådd frem slik jeg ville. Enkelte mennesker har en evne til å se litt lenger og jeg er glad jeg kjenner flere slike gode mennesker!

Jeg fikk en utrolig fin melding i kveld av ei flott dame jeg kjenner som akkurat har fått en velskapt og nydelig liten gutt, og hennes ord varmet meg langt inn i hjerte. En nydelig skildring om hvor takknemlig hun er over sitt barn, tankene hennes til meg om den fine tiden hun er i som jeg går igjennom uten min gutt, og en fantastisk tilbakemelding om bloggen og hva Jonathan har gitt henne.
Jeg tar meg den friheten og deler noen linjer som hun skrev til meg i meldingen.

<< Du skal vite at Jonathan er i tankene mine og har lært meg mye om hva som betyr noe i livet >>

<< Jonathan vil aldri bli glemt, han er med i tankene som et symbol på kjærlighet. Takk - lille skatt ♥ >>

Tårene triller, jeg er så rørt og så glad for at Jonathan betyr noe for flere også og det viser at vår lille gutt`s korte liv ikke var forgjeves ♥ Tusen takk til skjønne deg som skrev de vakre ordene til meg ♥

             

Klem

Vel overstått operasjon :)

Ja nå er operasjonen og første døgnet over og vi er mange kilo lettere!!! Det var en forferdelig nervepirrende dag igår, jeg var helt vrak og gikk rundt meg selv under operasjonen...Selve operasjonen gikk veldig fint og tok 1 time og vi fikk komme ned til henne med en gang hun kom til postoprativ.
Men der ble det enda tøffere for min del, for hun hadde våknet med en gang og reagerte kraftig på narkosen! Jeg hadde håpet på at hun skulle våkne gradvis og tenkte at hun ville være desorientert, men dessverre var hun en av de som noen ganger får en kraftigere reaksjon av narkosen.Å se den lille jenta vår turne rundt av å ha så mye smerter og være så desorientert var rett å slett grusomt. Jeg var ikke forberedt på dette. Men vi klarte å roe henne til slutt og med ganske mye beroligende sovnet hun igjen og fikk sovet mange timer. Pga alle medikamentene ble hun ganske sløv hele dagen og det gikk lang tid før hun begynte å bli litt mer "våken" igjen, og jeg endelig klarte å roe meg ned...
Det er jo vanlig at noen får en slik reaksjon, men når vi ikke har sett slik før og er så tynnhudet som vi er, ble dette litt mye og var en sterk opplevelse for oss, spesielt når det er barnet vårt.

Men hun ble mer opplagt på kvelden og har hatt en kjempe fin natt så nå er vi hjemme igjen.Hun er i veldig fin form idag og har spist 12 is og en skive dette døgnet så hun er fornøyd hun;)
Hun har vært kjempe flink og ikke klaget mye tross alt, og når vi filmet henne igår når vi kom til sykehuset og spurte henne hvor hun var, svarte hun: leikeland ;)
Håper det er all isen og lekene hun husker av dette her, så sitter ikke dette igjen som et ekkelt minne allikevel ;)

Nå sitter lille tuppa vår og koser seg ute med ny gravemaskin og leker i vår store sandkasse hage. Vi er ikke kommet noe lengre utenfor vi, alt tar tid! Jeg tar en pust i bakken med en kaffe kopp og nyter solen! For et deilig vær å for en lettelse at det hele er over med bra resultat! Må ha en liten pust i bakken nå for ikveld skal vi tilbake til sykehuset for å delta på sorggruppe som sykehuset arrangerer. Det er tøffe tak det også....

Bilde rush fra sykehuset!

Dette var spennende! Topp moderne barneavdeling med touch skjerm med både tv, film, spill, internett og tlf! Toppers for små barn!

Like spente begge 2 på hva som snart skulle skje!

Flinke tappre jenta vår ♥

Gaver var klar til hun fikk komme opp på barneavdelingen igjen.

Kos med pappa og is nr 5 ;)

En meget sliten mor og datter igår kveld!

Matlyst hadde hun heldigvis i dag tidlig :)

Strålende fornøyd idag tidlig når hun kan få is når hun vil, til og med til frokost ;)

Måtte jo få premier når hun har vært så flink ♥

Ha en strålende solskinns dag! Her hos oss er det ihvertfall sommer idag ♥

Klem

Det er mange prøvelser en må igjennom....

Hverdagen er i gang igjen, men denne uken blir litt annerledes. I morgen skal vår kjære Leah legges inn på sykehuset og operere. Hun skal legge inn dren i begge ører, fjerne begge mandlene og polypper.
Hun har slitt med veske i ørene en stund og en operasjon må til. Vi hadde håpet på at hun skulle få gjort dette før jul, men ventetiden var lang og nå i disse tider synes vi det er enda vanskeligere at hun skal opereres.
Vi har opplevd hvor skjørt livet kan være, og tanken på å overlate vår lille jente i andres hender er ikke særlig god. Vi vet at dette ikke er noe livstruende operasjon, de opererer barn daglig for dette, men når vi har opplevd å være på feil side av statistikken en gang, har ikke tall noen betydning for oss lengre.

Vi har brukt mye energi på å forberede oss til dette og idag kjenner vi det ekstra godt. Det er aldri gøy når barna må opereres, og under de omstendigheten vi nå er i, er vi ekstra "tynnhudet" og frykten for at noe skal skje henne er veldig stor!
Det er så mange tanker som surrer. Bare det å være tilbake på sykehuset og overnatte der igjen drar frem mange minner. Jeg er redd for å se Leah bli redd, vi forbereder henne, men sykehuset er ikke en særlig morsom plass.
Jeg lurer på hva hun tenker....Etter alle inntrykkene hun fikk da Jonathan døde og tiden vi var på sykehuset, er jeg redd for at hun tror det samme skal skje henne. Tanken på å legge henne i narkose gjør meg kvalm...
Ventetiden når hun opereres blir lange minutter og det er denne delen jeg frykter mest. Pulsen slår fort når jeg bare tenker på det nå, så det blir en tøff time i morgen før vi får beskjed om at hun er ferdig....
Så er det tiden etter, faren for blødning o.l. Jeg ser ikke frem til den delen heller. Jeg er livredd for at noe skal gå galt, men prøver så godt jeg kan å ikke tenke tanken. Men når vi står midt oppi sorgen over å nettopp ha mistet et barn er ikke disse tankene til å unngå.

Men hun er nok i de beste hender og vil nok bli godt tatt vare på. Så satser vi på at hun slipper så mye smerter i etterkant.
Det høres nok veldig dramatisk ut, og ja vi er litt hysterisk. Vi er ikke de første som må gjøre dette, men det er ganske vanlig å bli litt ekstra på "tuppa" når det gjelder barna sine når en opplever det vi har opplevd.
Men vi krysser alle fingrer og tær og håper at alt går veldig fint! Så får vi heller tenke på at "livskvaliteten" hennes vil bli mye bedre etterpå.

Jeg er nok 1000 kilo lettere etter de neste par dagene...

Ønsker dere alle en fin fin uke :)
 

Klem

Påskeferie 2014

Da var vi hjemme igjen etter en kjempe flott påskeferie sammen med gode venner! Vi har hatt fem herlige dager på Bjorli med mye latter og kos, god mat, deilig sol, men litt mindre snø ;)
Vi var der i fjor påske også og da var det veldig masse snø, så litt annerledes ble det i år, men fikk allikevel prøvd oss på noen langrenns turer og litt slalåm kjøring sammen med Leah. Det er hennes første år på både langrenn og slalåm, og det var noe som virkelig gav mersmak hos denne frøkna ;)

Vi startet påskeuken med litt hjemmekos og koselig kveld med godt lag :)

Så bar det til fjells sammen med disse skjønningene ♥

Vi gikk langrennstur første dagen, selv med lite snø

Men man trenger ikke mye snø for å ha det gøy på fjelltur! Mye kos ble det uansett ♥

Første gang på ski!

I går satt vi oss på heisen med pulk og det hele og dro opp i fjell løypa på toppen av fjellet. Der var det masse snø og vi gikk 2 mil på langrenn, så litt ekte påskestemning fikk vi tross alt!

Håper dere alle har hatt en strålende påske, vi har i alle fall hatt en fantastisk påskeferie med mye sol og kos! Vi har fått ladet batteriene og fått farge i kinna og det er alltid deilig!

Denne uken byr på nye utfordringer, det er jo alltid noe....

Tenkte å skrive litt om det i morgen, ikveld skal jeg bare nyte kvelden hjemme i sofaen....

Påskepyntet har det vert i lillebrors hage også ♥

Tusen takk for en minnerik ferie til våre kjære venner ♥

Klem

God morgen!

God morgen alle lesere :)

Ny uke mye muligheter! Det er påskeferie for mange og det betyr jo mye kos med familie og venner for de aller fleste.
For min del kjenner jeg at idag er morgenen ganske tung og grå akkurat som været....Jeg hadde en litt tyngre dag igjen igår, og føler meg ganske nedstemt idag også.
Vi var på deilig familiemiddag igår og det er jo alltid hyggelig, men når bølgene kommer, vet jeg dessverre aldri.....

Det er på tide å begynne å tenke på gravstein til vår lille venn, og det er ikke særlig lett. Jeg vil selvfølgelig at han skal få en nydelig stein, men kan rett å slett ikke si at jeg synes gravsteiner er så veldig nydelig. Det er vondt, trist å vanskelig å velge! Jeg skulle så inderlig ønske jeg aldri trengte å lete etter en stein som passer til mitt barn.

Det finnes mange forskjellige, litt mindre utvalg når det gjelder barnegrav steiner, men vi har fått mange brosjyrer, vært å sett på noen utstillinger, og søkt på nettet. Jeg har også sett i naturen etter stein selv, men synes det er så vanskelig da dette blir en stein som skal stå der for alltid, og som jeg alltid vil gå å se på. Jeg må bli helt fornøyd. Men jeg klarer ikke å se på dette med gravstein i mer enn noen minutter, for så å legge det bort igjen...
Men en dag må vi jo bare velge og igår satt vi å tegnet steinen her på nett. Det er brutalt og helt utenkelig at jeg gjør dette, så forferdelig vondt å se navnet til sin lille sønn stå skrevet på en gravstein. Jeg gråter for hvert søk jeg gjør på nettet i forbindelse med dette....

Jeg vet han er død, vi får han aldri igjen, men jeg føler liksom at når steinen kommer på plass så blir det littt sånn "endelig". Jeg fornekter ikke hva som er skjedd, men klarer bare ikke å forstå dette enda og er redd for at steinen på en måte vil "bekrefte" det enda mer. Det kan høres rart ut, men alle tanker og følelser er rare hos meg nå.
Jeg tror nok samtidig at det å få opp en fin stein vil gjøre godt. Da får jeg mulighet til å lage Jonathan`s lille hage helt fin som jeg vil den skal være.
Jeg vil gjerne ha steinen opp til bryllupet vårt i august og at det er blitt litt grønt og fint rundt.

Nei, jeg får gå å vekke snuppelura mi. Vi har tatt påskeferie og hun sover frampå ;) Det er godt med litt rolige morgener :) Min kjære må jobbe i morgen også, og så er det ferie på alle mann! Ser frem til det! Å være sammen alle tre gjør meg glad :)

Ha en fin dag dere!

Klem

Bilderas fra siste ukene

Da var jeg kommet hjem etter en fin uke i mine gamle hjemtrakter. Det var fint å få være sammen med familie og venner på Karmøy og jeg kjenner at det har gjort godt å være litt borte hjemmefra og forandre omgivelsene litt. 

Alltid stor gjensynsglede, av og til litt vel mye ;)

Koser seg med bollebaking og maling ;)

Veldig gode venner :)

Og andre ganger ikke fullt så gode venner ;)

Søskenbarn til tross, det er ikke lett å dele!

De siste ukene har vært fylt med mye koselige aktiviteter, sol og vårfølelse og jeg har følt at dagene går mer fremover enn tilbake. Dagene svinger veldig enda, men det går mot lysere tider og det gjør godt for både kropp og sjel. Jeg har vært mye ute i naturen, sittet i solen, og prøvd å hente energi fra solstrålene. Det er deilig å se det spire å gro ute, og lysten til å rydde opp litt både ute å inne kommer frem.

Så etter mange flotte vårdager har jeg fått ladet opp litt energi. Idag kastet jeg meg over huset for en aldri så liten vårrengjøring der vår farger fikk komme frem i interiøret. Det har vært en del påskepynt laging også siste tiden, og det er alltid koselig. Hva er vel finere enn pynten barna lager selv? :)

Huset dufter av Durancé lavendel gulv vask og de herlige fargene påsken bringer med seg frisker opp hjemmet vårt. 

Noen nye putetrekk fra Palma lyser opp sofaen

Naturen får komme inn.

Fine grener er blitt fraktet med hjem fra hagen i barndomshjemmet mitt og Leah har hengt opp små egg.

Søte fargerike pomponger fra Ikea fikk bli med hjem

 Vi er klare for påskeferie, og ser fram mot koselige dager sammen med familie og venner ♥  

Ønsker dere alle en riktig fin påske! Nyt dagene og ta vare på øyeblikkene sammen med deres kjære ♥  

Påske klem

3 måneder ♥♥♥

"I dag skulle du ha vært 3 måneder lille venn. En stor, smilende gutt med store nydelige øyne og hatt en nydelig blikkontakt med meg."
Istedenfor trykker såret i hjertet enda litt hardere og savnet etter deg er enda sterkere, men det er også kjærligheten! Den vokser for hver dag akkurat som den ville ha gjort om du var her på jord sammen med oss ♥
Jeg drømmer om deg dag og natt, du er for alltid med meg, selv om jeg ikke kan se deg ♥

How long will I love you?

Klem

Et lite livstegn fra meg

Jeg vil først få lov å takke alle som er innom og leser her hos meg. Jeg ser at det daglig er veldig mange som titter innom og er overveldet over alle de fine kommentarene dere legger igjen, og ikke minst besøkstallet bloggen har fått.
Når jeg startet bloggen hadde jeg aldri trodd at besøkstallet skulle bli så høyt som over 10.000, før første måned var gått. Det er helt utrolig!
Jeg møter på veldig mange som takker meg for at jeg deler vår historie, tanker og følelser i sorgprosessen, og sier at at de synes det er lettere å møte oss når de vet litt om historien vår. Jeg håpet at bloggen skulle være til hjelp både for meg selv, familie, andre englemammaer og for de som møter på oss, og når tilbakemeldingene er nettopp det, blir jeg veldig glad. Å møte mennesker i sorg er ikke enkelt, alle sørger ulikt og vi er alle forskjellige. Jeg er ihvertfall veldig takknemlig for alle de fine ordene jeg har fått i forbindelse med bloggen.

Akkurat nå er jeg på Karmøy. Vi fikk endelig en anledning til å kunne reise en tur for å møte familie og venner her. Har lenge tenkt på det, men det har verken vært tid eller energi nok til å kunne dra noen plass. Det var med blandede følelser jeg dro før helgen, men jeg synes det er godt å få møte og være sammen med mine nærmeste og være litt borte hjemmefra.
Jeg føler på det å ikke kunne besøke graven, men jeg vet at både pappaen og bestemor er der og passer på <3

Jeg og Leah kom hit på torsdag og blir 1 uke, og min kjære kom en tur for helgen. Dessverre ble jeg og Leah syk da vi kom, og har vært ganske slakke hele helgen. Kjedelig når vi skulle reise bort for litt avkobling, men er i gang med penicillin nå og får håpe at det tar knekken på bakteriene.
Vi koser oss ihvertfall sammen med de vi har rundt oss her, og prøver å lade opp batteriene litt.

Jeg og min lille søte krølltopp vil ønske dere alle en fin uke!

Klem