Når de mørke stundene kommer....

Ja, noen ganger er alt veldig mørkt! Stundene, dagene, periodene de kommer og alt er veldig mørkt. Sorgen presser hardt på og da må jeg bare bruke tid på å kjenne på det vonde, tenke, kjenne på smerten, gråte og bearbeide sorgen.

Jeg er så fortvilt! Så fortvilt over at livet mitt skulle bli som dette! At jeg måtte oppleve å miste et barn, og at jeg nå må lære meg å leve med det.
Hvorfor?! Hvorfor måtte det bli slik? Det var ikke slik livet og fremtiden min skulle bli!

Man kan ønske seg et problemfritt liv, de fleste gjør vel det. Men jeg vet at de færreste får et liv som bare er en dans på roser.
Vanskelige perioder, tunge valg man må ta, sykdom e.l, dukker opp hos de fleste iløpet av et liv, noen situasjoner vanskeligere og alvorligere enn andre, men som regel er det noe vi kan gjøre noe med. Velge annerledes, få hjelp, se utveier eller prøve å ordne opp i problemet. Noen ganger går det, andre ganger ikke, alt etter hvilken situasjon man havner i.

Men når man mister barnet sitt, helt uten grunn, så meningsløst å urettferdig, da er det ingenting jeg kan gjøre for at det skal bli bra igjen......Jeg kan aldri gjøre noe for å få gutten min tilbake, for å få livet mitt tilbake til slik det var, og det gjør alt veldig mørkt for meg!

Jeg har mye å være glad for! Jeg er takknemlig for svært mye! Jeg er ikke bare lei meg hele tiden. Vi prøver å finne på mye gøy sammen, vi finner så mye glede, kjærlighet og trøst i hverandre, vi 3. Og vi har det ofte veldig koselig! Men så er det følelsene som allikevel kommer, de følelsene som sier at du har det ikke helt bra samme hvor morsomt og trivelig en har det akkurat der og da. Vi prøver å leve så normalt som mulig, slik som før, og det får vi greit til. Men uroen innvendig, den er der....Den forteller meg at samme hvor hardt jeg prøver, samme hvor mye vi finner på, deltar på ulike arrangement og aktiviteter, enten alene eller sammen med venner, andre barn, så er det aldri helt bra! Vi ønsker oss med tiden flere barn, men vet at uansett hvor mange vi får, så går aldri regnestykket for vår familie opp! Det vil alltid mangle en.....Det vil alltid være et stort savn ♥

Det blir bedre med tiden, det hører jeg ofte....Jo, det gjør kanskje det.....Jeg håper inderlig det. Men jeg synes det noen ganger er fryktelig vanskelig å forstå. Den grusomme smerten blir nok annerledes, de skarpe kantene slipes, men et savn, og en sorg over å mangle en, den vet jeg alltid vil vare. Og det er vondt det! Jeg vil ikke gå hele livet å lengte etter og savne et av barna mine, jeg vil ikke lære meg å måtte leve med dette, jeg vil ikke gå alle disse utrakkede løypene, prøve, streve, kave, frykte og være redd, hver eneste dag! Jeg vil ikke innse at det må jeg faktisk....Jeg er så sliten!! Så sliten av å bære på en stor og tung sorg, og enda er det en lang vei å gå, før jeg forhåpentligvis en dag kan si at det er blitt litt bedre allikevel.

Den dagen ser jeg nok tilbake på dette året, og vil nok da se at jeg har lært mye. Se på livet med andre øyne og har nok blitt styrket som menneske på denne veien. Mange erfaringer rikere.
Men allikevel skulle jeg så inderlig ønske at jeg hadde sluppet dette. At jeg kunne sittet her med min lille Jonathan i armene mine og vært foruten disse erfaringene ♥

Dype tanker fra meg ikveld, men akkurat disse surrer hele tiden i hodet mitt. Jeg blir hele tiden påmint at dette er mitt liv nå. Det er dette livet jeg har fått tildelt. Nå må jeg prøve å stake ut veien slik at den blir enklere å gå, litt etter litt.....

Dypt takknemlig for de jeg har, men så utrolig trist over han som mangler ♥

Klem