Når vi først snakker om "feiring", skulle vi ha feiret vår 5 måneder gamle Jonathan idag ♥ Tenk, vår lille skatt skulle alt ha vært så stor! Det er rart hvordan man "feirer" disse små milepælene det første året hos våre barn, det er nok fordi det skjer så store utviklinger hele tiden.
Istedenfor har det, igjen, vært en merkedag som markeres på en helt annen måte.....
Ååå...jeg hadde gjort alt for å kunne stelle min lille venn idag istedenfor en barnegrav...
Jeg har vært veldig sliten siste tiden. Hverdagen byr på utfordringer stadig vekk og de siste ukene har det vært en del som har vært tungt og vanskelig. Men heldigvis for det nydelige været vi har hatt her på Sunnmøre. Det har jeg nytt til det fulle og det gjør godt å kjenne solen varme både kropp og sjel. I tillegg har verandaene våre fått noen strøk med beis og maling, grilling og familie kos på ettermiddagen, og massemasse trening har fyllt dagene mine. Det er nok grunnen til mindre bloggetid også, men følg meg gjerne på instragram, ( @cecro ), det er en litt enklere "bloggemetode", om det skulle bli litt stille her.
Jeg er som sagt godt i gang med treningen igjen og det er veldig kjekt når resultatene viser. Det fysiske og det psykiske henger veldig sammen så en sterkere kropp gir meg et sterkere sinn. Det er godt å kjenne at en mestrer og føler at i treningen har jeg en viss kontroll over meg selv igjen. Det er noe jeg kan styre! Å være sliten i sorg, er ikke det samme som å være sliten etter en hard treningsøkt. Det er så forskjellig, og kan nok høres veldig rart ut når jeg sier at jeg er veldig sliten, men allikevel trener veldig hardt. For meg er trening terapi, og enda bedre er det når det kan gjøres utenfor i nydelig vær i fjell og fjære sammen med de man har aller mest kjær ♥
Idag har vi vært på tur på Godøyfjellet og nytt familietid oss 3, med vår skatt i hjertene våre ♥
( Bilderas fra dagen )
Fine Alnes fyr |
De kjæreste jeg har ♥ Som alltid gjør meg glad ♥ |
Kjærlighet er livets energi ♥ |
Høyt oppe, men i pappaen`s sterke armer ♥ |
Hva gjør det vel at det er ugress når de er så fine og storesøster plukker de til lillebror ♥ |
En bukett med selvplukka blomster fra storesøster idag ♥ |
Dagen avsluttet med et bad, taco og føttene høyt etter en lang tur dag ;) |
Jeg har lenge tenkt å skrive litt om det å møte mennesker i sorg. Det er ingen enkel sak, verken for de som er i sorgen eller de som står rundt. Men kanskje noen tips kan hjelpe, jeg får ofte spørsmål om hva vi synes er bra og ikke, så da kan jeg jo lage et innlegg om det. Men det er litt vanskelig, så jeg bruker litt tid på det. Det er ikke alltid like lett å skrive om ting som vi ikke alltid selv vet svaret på, og som kan være vanskelig å si. Men om det kan hjelpe andre også, gjør jeg det gjerne.
I går svarte vi faktisk ja til Haugesunds avis om å lage en artikkel om oss og vår historie. Vi ble kontaktet av en journalist der for en stund tilbake, som hadde blitt tipset av en leser her inne, og han lurte på om vi kunne tenke oss å dele vår historie og stille til intervju. Det har vi da sagt ja til, selv om det er vanskelig og krevende er det godt å vite at vår lille venn kanskje kan være med å gjøre en forskjell. Ikke bare for oss, men for andre også. Så på sensommeren/høsten, vil nok det komme på trykk.
I helgen skal jeg ihvertfall nyte mine to kjære og solen, og håper alle dere lesere også får en nydelig pinse helg med deres nære og kjære ♥
(Dette bildet fant jeg her ) |
Ha en fin natt ♥
Min erfaring med det å bli møtt av andre i vår sorg (ble engelmamma i desember) er at de fleste lar vær å si noe. Egentlig er det sårt at gutten vår ikke blir nevnt eller at de spør om hvordan jeg har det. Snakker med mine aller nærmeste (foreldre og søsken) men øvrig slekt og andre sier bare hei eller takk for sist. Har tunge dager for tiden og det er vanskelig å konstentrere seg på jobb. Englemamma
SvarSlettHuff så trist å høre :( Selvfølgelig er det sårt at nesten ingen nevner han eller spør dere hvordan dere har det! Å late som ingenting er skjedd, er ikke det beste, men mange synes nok det er vanskelig å møte oss som har mistet et kjært barn, vet ikke hva de skal si o.l. Men det beste er allikevel å si noe, om det så bare er hei, tenker på dere, eller en klapp på skuldra om ikke mer. Det synes ihvertfall jeg.
SlettVi har vært veldig "heldige" å møtt stor forståelse og mye omsorg rundt oss av både nære, kjente og mindre kjente. Er overveldet over alle som har snakket til oss ute blant andre. Og det har vært fint. Man ripper aldri opp i noe, for vi legger aldri bak oss gutten vi har mistet. Det er are fint at han blir husket på.....
Håper dum ed tiden vil få det lettere og at du har god støtte blandt dine nærmeste rundt deg ihvertfall <3
En stor varm klem til deg <3