mandag 27. oktober 2014

Hei dere!

God morgen i høstværet ☻

Her sitter jeg under pleddet med en varm kopp te, og fortsetter avslapping modusen jeg gikk inn i på fredag da vi dro på hyttetur sammen med et venne par! Ei ekte norsk hytte uten strøm, mat laget både på bål panne og i peis. HERLIG!

Jeg synes det er så deilig å være en plass der vi er litt "tilbake i tid", en deilig ro og stillhet, masse tente lys og fyr i peisen og glade barn. Ingen plikter, bare kos og avslapping. Det var noe jeg trengte nå, har vært så sliten etter at jeg kom fra jobbturen offshore og klarer ikke helt å "våkne til liv" igjen.
Huff, tenk etter bare 4 dager var jeg mer sliten enn etter 14 dager før. Merker så godt hvor fysisk sorgen er etter å ha blitt slått så kraftig i bakken....

Jeg har i disse dagene falt helt ut av capture your grief utfordringen, og det synes jeg er litt synd. Jeg startet bra og synes det var godt å få et tema hver dag og rette tankene mot, men å dele, ble etter hvert litt vanskelig. Både fordi jeg synes det var vanskelig å sette ord på alt og ha tid til å blogge hver dag. Mange av temaene var "avslapping" og ta tid til seg selv, og da valgte jeg å ikke dele noen bilder eller tekst. Det er krevende å gå inn i sorgen på denne måten hver dag og i tillegg skulle dele, så da ble det bare ikke gjort. Dette er jo en utfordring som skal være til hjelp for meg selv og da synes jeg det var bedre å tenke over temaet for meg selv.
Jeg skulle ønske jeg kunne skrevet mer om de ulike temaene, jeg har mange tanker rundt flere av de, og kanskje kunne det vært til hjelp for noen. Men jeg kan jo bruke noen av disse temaene i blogg innlegg etter hvert.
Jeg har heller benyttet oktober (måneden for bevisstgjøring av spedbarnsdød og død i mors liv) til å prøve å finne en ro og slappe av, og det er jo hele meningen med utfordringen også.

I mellomtiden har jeg samarbeidet med fagkonsulent/redaktør i Landsforeningen uventet barnedød som jeg har skrevet mer om i dette innlegget her
I neste utgave av deres medlemsblad "oss foreldre imellom", har de rettet fokus på sosiale nettverk når man er i sorg og krise etter å ha mistet barn. Og i den anledning ble jeg spurt om jeg ville bidra med tekst om dette temaet. Blogg innlegget mitt Hvordan skal vi møte mennesker i sorg?  handler om akkurat dette. Mye av denne teksten, litt bilder og litt ny tekst jeg har lagt til etter som tiden har gått, vil være med her. Det blir spennende å lese når bladet kommer ut og håper det kan være til "hjelp" for noen. 

Merker både på vær og kropp at mørketiden er kommet. Liker vanligvis denne tiden godt, men har i år veldig blandede følelser for månedene vi nå går i møtet og kjenner meg trøtt og litt urolig. Tiden går så fort og plutselig er vi kommet til jul og januar hvor vi skulle hatt en 1 åring i hus ♥ Lurer på hvor dette året er blitt av? Så stille tiden har stått, samtidig som den har flydd. Det føles så utrolig rart, et år i livet vårt hvor vi er blitt satt helt ved siden av oss selv, og det føles som om vi ikke har levd vårt eget liv. Et liv som plutselig ble helt forandret og vi har måttet lære oss å leve et annet liv.....Og enda har vi mye å lære, i mange år til.... 

Nei...nå må jeg hoppe opp og vaske mange maskiner med klær og pakke om koffertene. Vi drar nemlig 9 dager til Karmøy og koser oss sammen med familie og venner der i morgen.

Ha en fin mandag og en flott uke!

Vi blogges ☻



Klem

onsdag 15. oktober 2014

Tenn et lys i kveld kl 19.00!

I dag, 15.oktober er dagen hvor vi tenner et lys til minne for våre barn som dessverre forlot oss så altfor tidlig.
Kl 19.00 i kveld tennes det lys verden over i alle tidssoner. Disse skal lyse som en bølge over hele kloden til minne for disse englebarna. Vær gjerne med og tenn et lys om du har mistet et barn, et barnebarn, et tante/onkel barn, et søskenbarn, kjenner noen som har mistet et barn, eller bare vil tenne et lys fordi du tenker på disse små som ikke fikk oppleve livet slik de skulle ha fått og vil vise omsorg og støtte for de som har mistet.

Sett lyset i vinduskarmen og la det være med i denne bølgen av lys i kveld.

Deler info fra Landsoreningen uventet barnedød sin side, og støtt gjerne Tenn et lys - aksjonen deres med 50 kr som går til livreddende forskning.




Tenn et lys


Bilde av hjerte formet av telys mot svart bakgrunn medtekst som skifter

En bølge av lys rundt kloden 15. oktober

Tenn et lys til minne om barna vi savner! 15. oktober er den internasjonale minnedagen for barn som døde i svangerskapet og i livets begynnelse. En bølge av lys går rundt kloden når lys tennes i alle tidssoner kl 19.00.
Denne dagen kan alle som som har mistet et lite barn minnes sine barn og kjenne at de ikke er alene om sin savn og sorg. Dere som står rundt kan også være med og vise omsorg og støtte.
Hver dag dør et lite barn i Norge, et av verdens aller tryggeste land å bli født inn i. Nærmere 400 barn dør i dødfødsel, spedbarnsalder eller småbarnsalder årlig. Hvert eneste dødsfall er en katastrofe for foreldre, søsken, besteforeldre, tanter, onkler og venner. Små føtter setter dype spor…
#tennetlys15okt

Send sms LYS til 2490 og gi 50 kroner til LUBs forskningsfond. (Alternativt gi din gave online eller direkte til vår forskningskonto 5081.07.68980)
Forskning har bidratt til 90% reduksjon av krybbedød siden slutten av 1980-tallet. I 1989 døde 150 barn i krybbedød, i dag dør ca 15 barn årlig av samme årsak. Dette er fortsatt 15 for mange, men vi er på god vei.
I 2013 døde 220 barn i dødfødsel. Kan vi klare å forebygge minst 90% av også disse tragediene i framtiden?
Takk for at du deler vårt håp om at ingen skal måtte oppleve å miste et barn!
Les mer:




Vi skal ikveld tenne et lys for engelen vår og for alle de andre vennene hans ♥

Klem

Dag 13. Season

( Dette er en del av Capture your grief utfordringen. For å forstå litt mer av hva jeg deler i dagene fremover, kan du lese om prosjektet i dette innlegget her ).

What season to you associate with your children? Is it the season that they died in? Or maybe another reason like a beautiful time you spent together. What emotions arise in you when that season comes around. What is it in that season that triggers memories and feelings for you? Is it the scent in the air? The colour of the leaves? Do you look forward to this season because you feel more connected to your children or do you dread it? Have you ever wondered what you could do to ease the fear of what that season brings up for you?

Vinteren, juletider og nyåret, de siste dagene sammen med Jonathan er selvfølgelig sesongen jeg forbinder med Jonathan. Den siste tiden med han i magen, hvor jeg kjente han så utrolig godt, sprell levende og med mange deilige spark i magen, som tegn på at "jeg er her", straks klar for å møte dere.
Fødselsdagen hans og dagene vi fikk skape minner sammen med han på utsiden av magen før vi måtte gi han fra oss. En mørk og kald tid, men den var koselig. Nå er det dessverre en enda mørkere tid med en slik historie i livet vårt.

Juletiden var så spennende i fjor. Jeg gikk bare å ventet på at han skulle komme. Jeg følte meg ganske sikker på at han ville komme litt før termin, ettersom at jeg fødte før sist, og dermed ble den fine og koselige juletiden, familietiden, enda mer spennende og fin, med tanke på hva hadde i vente. Ihvertfall trodde hva vi hadde i vente....
Jeg koset meg inne med juleforberedelser, herlige baby forberedelser og jeg lærte meg å strikke i vente på fødselen.  Mitt første prosjekt var babyteppet på bildet. Teppet Jonathan nå ligger godt innpakket i ♥


Jeg har tenkt mye på hvordan denne tiden vil bli i år. Hvilke følelser som vil dukke opp når det blir kaldere i været og vinteren og julen nærmer seg.
Jeg er glad det har vært en lang og varm sommer, det har liksom forskjøvet neste årstid litt. Men nå kjenner jeg den kalde luften begynner å bite, og jeg er ganske raskt tilbake til vinter minnene igjen.
Jeg kan kjenne at tårene presser på når jeg tar på meg skjerfet, jakken og skoene jeg brukte i vinter. Det skal ikke mer til. Jeg får en uggen følelse i magen og kjenner at juletidene i år blir ikke det same som det før har vært.


Jeg elske å pynte til jul! Så tidlig som mulig! Jeg elsker å forberede og gjøre istand interiør og lage jule detaljer på høsten, slik at det er klar til julen kommer...Nå, når jeg ser julebladene som er kommet i butikkhyllene allerede, klarer jeg ikke å se på de engang. Jeg tror rett å slett at jeg gruer meg litt til jul i år dessverre.....

Det er trist, men jeg skal ikke bare være trist, for julen skal bli fin og vi skal kose oss sammen med Leah og familien. Julen hennes skal ikke preges av at jeg synes dette er tøft. Det har jeg bestemt meg for. Hennes juleminner skal alltid bli gode minner!

Høytidene er alltid vanskelige når man ha mistet noen. Det er familie tid og man kjenner ekstra på savnet etter de vi mangler sammen med oss i disse tidene. Dette er jeg forberedt på, men det er allikevel vanskelig. 7.januar, 1 års dagen hans er jo akkurat i denne tiden, og det blir en tung merkedag. Og som jeg har skrevet tidligere, så presser lengselen og savnet etter Jonathan veldig på i forkant av merkedagene. Ukene før kan ofte være mye tyngre enn selve dagen synes jeg, men jeg tror vi er laget slik. Vi jobber med sorgen litt ekstra i tiden før, for å klare å komme igjennom disse merkedagene. Vi har også vært flinke til å gjøre noe fint sammen den dagen slik at vi minnes han på en god måte og prøver å lage disse dagene så gode som mulig istedenfor å falle helt sammen. Det er en slags overlevelses mekanisme.


Jeg var å pyntet til høst og kaldere vær på graven for noen uker siden. Lyngen bringer mange minner, det var det eneste vi kunne pynte graven med i januar. Det er rart å gå mot denne tiden igjen...





Klem

Dag 12. Music

( Dette er en del av Capture your grief utfordringen. For å forstå litt mer av hva jeg deler i dagene fremover, kan du lese om prosjektet i dette innlegget her ).


Musikk er alltid terapi for meg!
Jeg har hørt en del på nydelige sanger som har satt ord på mine følelser og tanker, som har minnet meg om Jonathan og som har hjulpet meg å gråte når jeg trenger det. Mange sanger har gitt meg energi og mot til å fortsette dagene og noen sanger, har gitt meg gode følelser om at livet kan også være godt, tross alt det vonde. Jeg kan ikke dele all denne musikken her, men jeg vil dele en sang med dere som jeg synes er helt nydelig og som har følgt oss igjennom denne tiden etter vi mistet Jonathan.

Gje meg handa di ven.

Vi har fått et spesielt forhold til denne sangen, ettersom presten vi hadde i begravelsen sang solo til denne, og det samme gjorde han for oss i vielsen vår. En fantastisk prest med en fantastisk stemme. Leah spør ofte om vi kan synge sangen til lillebror, og da mener hun blant annet denne ( hun har forresten flere som hun mener er lillebrors sanger ). Hun har fått med seg mange detaljer og det er fint å se at enkelte ting forbinder hun med han. Jeg tror disse sangene og detaljene for alltid kommer til å være i minnet om Jonathan og denne tiden, hos henne.




Jeg er litt usikker på om jeg ønsker å dele videoklipp fra vielse vår når han synger og hvordan jeg lager en lyd fil vet jeg ikke helt, men kanskje med tiden. Foreløbig deler jeg heller en youtube link fra når Kurt Nilsen og Helene Bøksle synger denne nydelige duetten.

Klem

Dag 11. Altar

( Dette er en del av Capture your grief utfordringen. For å forstå litt mer av hva jeg deler i dagene fremover, kan du lese om prosjektet i dette innlegget her).

Hei dere!

Da var jeg på land jord igjen etter noen dager offshore.
Vil takke for alle de fine ordene og gode lykkeønskningene jeg fikk på facebook og instagram i forkant av utreisen.

Turen den gikk veldig fint! Mye bedre enn jeg hadde trodd, og det var godt å komme ut å møte noen av mine "gamle" kolleger fra rigger jeg har vært på før. Energien er langt i fra det den en gang var, men det vil nok komme seg etter hvert. Mye å sette seg inn i igjen etter å ha vert bort så lenge, og noen dager var nok nå i starten. Har ihvertfall fått prøvd nå, hvordan det føltes å skulle reise bort fra mine kjære, utreisen og det å være der ute midt uti havet. (Aldri vært redd for dette før, men disse følelsene er helt annerledes nå, når en vet hvor fort livet kan endres.) Men det gikk som sagt veldig fint og jeg er lettet over det.

Jeg henger (som dere kanskje har sett) litt etter i capture your grief utfordringen. Det var ikke så lett å å blogget etter arbeidstid der ute, men jeg skal prøve å ta igjen litt nå....

Dag 11 var temaet Altar:

Do you have a space in your home specifically dedicated to your children? Creating a sacred space in your home for your children is a beautiful way to keep your their precious memory alive. You could make one indoors or outside. You may want to make your altar in a private place like your bedroom or you may want to have it out in the open for anyone who is welcomed into your home to see. So what do you place on an altar? 



Jeg har flere bilder og ting etter Jonathan rundt om i huset. Men den gamle sjenken i stua har blitt en plass hvor bilder av begge barna våre står sammen Det er nesten alltid tente lys her, og minnekofferten til Jonathan med klær strikket av bestemor ligger også her. En nydelig liten lys lykt laget av Leah skinner med telys oppi og jeg synes det er fint å ha våre verdifulle ting stående på en gammel fin sjenk. Det er her i stua vi oppholder oss mest, vi ser den fra hvor hen vi sitter, og den er blitt til et fint lite "Altar" hos oss.


Klem

torsdag 9. oktober 2014

Offshore

God kveld dere....

Som flere av dere kanskje har lest under profilen min, så jobber jeg offshore. Jeg er kokk og jobber 2-4 ordning på plattform.

Akkurat nå sitter jeg på flyet og er på vei til Stavanger for natten, før jeg skal dra offshore grytidlig i morgen.

Jeg har veldig blandede følelser for dette. Det er vanskelig å skulle reise fra trygge rammer hjemme, være midt ut i havet borte fra mine nærmeste, og prøve meg i jobb igjen etter alt som har skjedd. Frykten for at det skal skje noe både hjemme og offshore er ganske sterk, men jeg må jo bare prøve å legge de tankene til side...
Det har vært så fjernt dette med jobb en stund nå, siden jeg har en reisejobb.
Men det er tid for å prøve seg igjen og knekke neste milepæl.

Jeg tror og håper det vil gå bra. Det blir godt å kjenne mestring følelsen om det går bra. Jeg ser frem til å komme hjem å ha gjort det!
Nå skal jeg ikke være borte mer enn fire dager, men det er helt ok nå i starten. Det er mer enn nok for meg akkurat nå. Jeg jobber 12 timers skift og da er det godt å kunne starte rolig.
Jeg har langt ifra den energien jeg før hadde, og det blir mange tanker i hodet som også vil ta på kreftene.

Jeg er heldig som har fått til rette lagt jobben og ser frem til å møte kollegene mine igjen. Men det er også veldig vanskelig. Jeg kjenner bekreftelsen på at ting ikke gikk som det skulle, forsterkes ganske mye!
Jeg skulle jo vært hjemme i mamma permisjon nå....

Men også dette er noe jeg må jobbe meg igjennom. Jeg ønsker jo å få mitt "gamle" liv og hverdagen tilbake, så godt det lar seg gjøre!

Jeg bretter opp armene og flyr ut for å kokkelere litt for oljearbeiderne i helgen så snakkes vi snart!

Klem

Dag 9. In memory

( Dette er en del av Capture your grief utfordringen. For å forstå litt mer av hva jeg deler i dagene fremover, kan du lese om prosjektet i dette innlegget her ).

Have you done anything in memory of your child? Maybe it is something your created for them. 




Jeg har laget en minneramme med noen av de klærne vår lille venn brukte de dagene vi fikk ha han sammen med oss ♥ Det er godt å kunne ha en slik ramme hvor klærne, hånd og fotavtrykket, samt den lille hårlokken, blir bevart, og som vi kan åpne dersom vi trenger å ta og lukte på. Det var veldig sterkt å lage denne, men en fin og verdig stund å få skape noe fint utav de materielle tingene vi har igjen etter han ♥

Klem

onsdag 8. oktober 2014

Dag 8. Resource

( Dette er en del av Capture your grief utfordringen. For å forstå litt mer av hva jeg deler i dagene fremover, kan du lese om prosjektet i dette innlegget her ).

When we become bereaved, in the beginning, many of us look outwards for help. We set out in the night with a blanket and a lantern in search of others like us. Along the road we usually find someone or something and it is with that discovery that we can walk this road with understanding company we watch the sun begin to rise over our worlds again. Share some resources that have aided you in your healing journey. It may be a website, charity, organization, a person/teacher/therapist/new friend etc. Whatever it is, share what is so wonderful about that resource and how it has helped you. Please feel welcome to share links so that others can benefit.

Da min verden raste sammen, var behovet for å finne informasjon, og finne likesinnede veldig stort. Jeg trengte å lese om andre som hadde opplevd det utenkelige, finne forståelse, trøst, og ikke minst noen som kunne gi meg et lite håp for fremtiden. 
Temaet har vært tabulagt i så mange år, og lite åpenhet rundt temaet gjordet søket etter dette litt vanskeligere.
Men jeg fant en blogg, eller, var allerede bevisst på en blogg som jeg flere ganger hadde besøkt, og det var inne hos Amélie 78. Her fant jeg åpenhet, forståelse, trøst, og mye håp! Jeg kunne lese og lese og følte at alle ordene hun skrev var så beskrivende for meg. Det var akkurat slik jeg følte det, og hennes ord hjalp meg å sette ord på mine følelser. Jeg kjente meg igjen i så mye og her følte jeg meg hjemme.
Ei inspirerende dame som skriver så varmt og vakkert om datteren hun mistet, sorgprosessen og livet etter tapet.
Jeg tar meg friheten til å linke til henne, for der inne er det mange fine innlegg og tekster som kan være til støtte og nytte for mange. Både engleforeldre og utenforstående.
Jeg er veldig takknemlig for åpenheten hennes, for gjennom henne har jeg funnet mye trøst.

http://amelie78.blogspot.no/


Klem

tirsdag 7. oktober 2014

Dag 7. Sacred place

( Dette er en del av Capture your grief utfordringen. For å forstå litt mer av hva jeg deler i dagene fremover, kan du lese om prosjektet i dette innlegget her ).

Do you have a special place that you visit to “be” with your children? A place that you feel connected to?



I nærheten av der jeg bor er det en fin liten plass der havet noen ganger stormer, andre ganger er det Helt stille. Det er bare natur, himmel og hav så langt jeg kan se og der finner jeg fred.
Solnedgangen er helt fantastisk her når den går ned i havet. Det ligger en fin liten hjertestein som jeg ofte sitter og tenker, kjenner på følelsene, slipper de ut, og føler meg nær vår lille hjertevenn 💜
Det er deilig å se og kjenne på energien i naturen og tenke på, at en plass der ute, er skatten min og følger med oss.

Klem

mandag 6. oktober 2014

Dag 4. Now


( Dette er en del av Capture your grief utfordringen. For å forstå litt mer av hva jeg deler i dagene fremover, kan du lese om prosjektet i dette innlegget her ).


Jeg fikk ikke anledning til å skrive om temaet Now for noen dager siden. Jeg kjenner det faktisk ble litt vanskelig å skulle skrive noe om hvilken person jeg er nå, etter Jonathans død. Hvordan det har forandret meg....Det er mye som har forandret seg, men det er ikke så lett å sette ord på alt.


Jeg har alltid vært redd for livet mitt, redd for mine kjære, og redd for døden.
Jeg er så redd for Leah og min kjære! Frykten for at det skal skje dem noe er ganske sterk. Man vet aldri når livet brått blir snudd opp ned, og jeg vet hvor vondt det er å miste det mest verdifulle man har. Dermed er frykten for å miste flere veldig stor.


Men som jeg har skrevet tidligere, var jeg mye mer naiv før. Det skjer ikke meg!
Nå vet jeg at det skjer meg, og det kan like godt skje meg igjen. Det er ingen som sitter og velger ut hvem som skal bli neste mann ut. Døden tar ikke hensyn til om den har rammet vår familie før. Om vi har opplevd det store mareritt og fått store påkjenninger på livets veg, så vet jeg at jeg ikke er "fritatt" fra døden videre i livet. 
Statistikk er ikke lenger noe jeg bryr meg om. Vi har vært på feil side en gang, vi var en av de få røde tallene, og da er dette med tall ganske fjernt for meg.
Jeg lever idag med redselen for at det skal skje dem noe med ganske hardt trykk. Ikke slik at det "tar over livet mitt", men en redsel som alltid trykker ekstra og det er annerledes enn før.


Frykten for det ukjente har gjort at døden har vært "skummel" i mine tanker.
Nå, etter vi har hatt døden så nært innpå, har jeg fått et helt annet syn på den. Jeg er ikke redd for den lenger, nå er jeg bare redd for livet mitt.
Jeg lever i troen på at vi en dag møter igjen de vi har mistet, og nå har jeg en engel i himmelen som jeg en dag skal få se igjen ♥ Frykten for det ukjente er ikke lenger det den var....
En god hjelp på denne veien er boken jeg skrev om i dagens tema Books, som du kan lese om i dette innlegget.


Livet er vanskelig og tøft nå. Vi er fortsatt i en sorgprossess og vil nok være det en god stund til. 
Men samtidig har vi mange fine og gode dager også. Jeg smiler og jeg ler, jeg koser meg og kan tulle. Jeg har aldri dårlig samvittighet for det. 
Jeg nyter hvert øyeblikk jeg har sammen med de jeg bryr meg om, tar ingen ting for gitt lenger. Jeg orker ikke bry meg om bagateller, de har ingen betydning lenger.  Det er jo positive erfaringer man får, når man opplever hvor fort det kan snu.

Jeg har aldri før følt meg så svak, samtidig som jeg aldri før har vært sterkere heller. Jeg er stolt over å få til det jeg forsøker meg på! Det koster meg som regel mye mer enn før, men desto større er gleden over å nå mine mål.
Jeg har opplevd det man frykter mest, og jeg lever fortsatt! Jeg er ikke ett offer, jeg har overlevd!

Jeg har mye å leve for, og jeg har mange drømmer for fremtiden! Bildet viser meg og min kjære, nygifte, og sterkere sammen enn noen gang! Dette er 5 uker siden, og  viser at vi fortsetter livet og ser fremover, vi har ikke lagt tapet av Jonathan bak oss, det kommer vi aldri til å gjøre. Men vi tar med de erfaringene vår har fått. Vi lever med minnene av Jonathan og er takknemlig for alt han lærer oss, alt han har gitt oss, og beriket vårt liv med ♥

Dette var litt om hvem jeg er nå....


Klem

Dag 6. Books

( Dette er en del av Capture your grief utfordringen. For å forstå litt mer av hva jeg deler i dagene fremover, kan du lese om prosjektet i dette innlegger her ).

So many of us turn to reading in the wake of the death of our children. We take solace in other people’s words, stories, journeys and wisdom. Have you read any books that have helped in this journey of healing after loss? They don’t have to be specifically about the death of a child, just anything that helped you. Share about how they helped you and what you loved about them. 



Sommerlandet er en bok jeg fikk av en god tante like etter vi mistet Jonathan. Denne lille fortellingen har formidlet håp og trøst til mange som har mistet noen de er glad i.
For meg var det magisk å få lese denne historien! Jeg satt med så mange spørsmål! Hvor er gutten min nå? Hva skjer etter døden? Har han det bra? Finnes det en himmel? Hvordan var øyeblikket i det hans liv gikk tapt? Vil jeg noen gang få møte skatten min igjen?

Jeg fikk mer og mer spørsmål etter hver side som jeg leste. Men det fantastiske er, at jeg fikk svar hver gang jeg bladde om. Denne boken har gitt meg et stort håp om at reisen til himmelen er vakker, at gutten min danser på den varme sommersletten, sammen med mange andre engle barn.De har det godt ♥

Boken ble lest på 10 min, og når jeg var ferdig satt jeg igjen med en helt annen ro...En tro på at gutten min har det bra der han er, og et håp om at vi en dag vil møtes igjen ♥

Anbefaler denne boken til de som har mistet noen de er glad i. Spesielt et barn. Jeg var så takknemlig for å få denne i gave, og få muligheten til å lese denne i den tiden jeg trengte det mest.

Dette er ingen bok fra virkeligheten, men en bok om hvordan forfatteren tror denne reisen er. Og det er så godt å kunne slå seg til ro med at "slik er det"! Slik ønsker jeg å tro at veien til himmelen er.....


Klem

søndag 5. oktober 2014

Dag 5. Journal

( Dette er en del av Capture your grief utfordringen. For å forstå litt mer av hva jeg deler i dagene fremover, kan du lese om prosjektet i dette innlegget her ).

 Writing is a wonderful tool for healing. When you put your pen to paper you may have no idea where you are going or where you will end up and that is the beauty of it. It is your own adventure. Find some time today to write. You can write about whatever is on your heart right now. It gives you the chance to write down anything that you need to release. Some ideas on things to write about are, you could write a letter to your children or maybe a letter to yourselves. You may want to write about what you are feeling in this present moment or maybe you could write about a memory you have of your children. Do you have a poem inside you or a short story that is waiting to come out? Maybe it is just one word, that needs to be written over and over and over. Whatever it is, write as little or as much as you need to. You may want to write in a journal, on a piece of paper, a postcard, a post-it note, a blackboard or a tree in your garden. If you try to write something today and it all seems to go horribly wrong, don’t be disappointed. This is where you are in your journey at this very point in time and sometimes our minds are too clouded to be able to  write. You can always come back to it or skip the day together. There is no pressure to complete this project. Remember my rules!

Jeg har skrivesperre idag! Jeg fikk ikke anledning  til å skrive igår heller og kjente at jeg hadde ikke så mange ord for det temaet akkurat igår. Jeg har vært sliten i helgen og har heller brukt energien min på familien og kos sammen med de. Men jeg ønsker å komme litt tilbake til gårdsdagens tema, for det er noe jeg ofte tenker over. Hvem er jeg etter å ha mistet Jonathan?

Dagens tema er Journal.
Jeg har som sagt skrivesperre og får ikke til å skrive noe. Og ikke har jeg noe passende bilde heller. Men skriving er noe som har vært veldig god terapi for meg i denne prosessen. Det er jo mye av grunnen til etablering av bloggen også. Noen ganger må jeg bare skrive for å plassere tankene mine, andre ganger får jeg ord og setninger ramlende inn i hodet, og jeg må notere. Mange ganger har det blitt dikt som beskriver veldig mye og derfor tenkte jeg heller å dele et dikt som jeg før har delt her, men som er en del av min journal og som jeg synes sier veldig mye om hvordan vi opplever tapet av vår lille gutt.



Jonathan

En dag full av spenning,
tok totalt annen vending.
Vi endelig skulle deg få se,
vi lite visste hva som sku skje.
Et helt stille babyhjerte,
det gir oss den verste smerte.
Det at du ikke her skal være,
 hvordan skal vi den sorgen bære?
Jonathan, vår nydelige gutt,
et vidunderlig liv tok så tidlig slutt.
Vi alle tre gledet oss slik,
og vi har aldri før følt oss så rik.
Du gir oss den sterkeste kjærlighet,
vi skal alltid deg minnes med ærlighet.
Vi tror du er i de varmeste hender,
vår kjærlighet til deg vi alltid sender.
Vi har noe ingen andre får,
den nydeligste Jonathan i hjertet vårt.
                                                         Cecilie



Klem

fredag 3. oktober 2014

Dag 3. Before

( Dette er en del av Capture your grief utfordringen. For å forstå litt mer av hva jeg deler i dagene fremover, kan du lese om prosjektet i dette innlegget her. )

Who were you before your children died? Do you miss anything about that person? What did you love about that person? Did you dislike anything? Do you see your life as before and after or do you believe that you have always been changing?


Hvem var jeg før vi mistet Jonathan?
Jeg var ei lykkelig jente, som levde et trygt og godt liv. Jeg elsket å oppnå ting jeg begav meg ut på, og jeg likte at det skjedde nye, spennende ting i livet mitt. Alltid et nytt prosjekt, alltid en ny plan og mange fremtidsdrømmer om hva jeg ønsket for livet mitt.

Jeg har mange ganger lest tragiske, forferdelig triste historier...Ikke bare om barne død, men mange tunge skjebner som livet bringer.
Jeg har grått mange tårer, hatt dyp medfølelse for de pårørende, og kjent på takknemligheten over det "lite" bekymringsfulle livet jeg levde.
For dette skjer ikke meg, ikke sant? Det er slik vi bare leser om det!

Lite visste jeg hvor mange barn som faktisk dør når livet egentlig skal begynne....Lite visste jeg om alt som kan skje under svangerskapet og fødselen. Det går jo som oftest bra!
Men dessverre gjør det ikke alltid det.

Jeg har mange ganger tenkt at livet mitt er så bra at det nesten er for godt til å være sant! Jeg har til og med sagt det høyt flere ganger til min kjære....Bare måneder før jeg fødte Jonathan, lå jeg i armene hans en kveld, kjente på de lykkelige følelsene og sa nettopp disse ordene.
Slik må vi ikke tenke svarte han meg, og selvfølgelig bør vi ikke det. Det skal jo ikke skje oss noe vondt! Selvfølgelig skulle det ikke det! Men det er nesten som det gikk troll i ord...

Jeg har en god utdanning, en god jobb, funnet drømmemannen min, fått ei nydelig datter, bygd nytt hus, mange gode venner og familie, jeg har alt jeg måtte ønske meg. Så blir jeg igjen gravid og livet vårt skal bli beriket med nok et nydelig lite menneske. En gutt som vi alltid skal ha sammen med oss, vokse sammen med, oppleve livet sammen med, og skape en fremtid sammen med.
Og så er ventetiden over, og dagen er kommet hvor vi skal starte på dette nye kapittelet....Så skjer det! Alle planene, alle forventningene og drømmene om å få oppleve enda mer lykke i livet, blir revet i stykker og livet blir helt forandret....
Det skjedde, det mest utenkelige skjedde, og det skjedde meg!

Og fra den dagen, er det nå et skille, et skille der det var livet før, og livet etter. Ei Cecilie før, og ei Cecilie etter....

Det er ikke sikkert det synes utenpå, men tankegangen, den er veldig forandret.
Jeg savner å være naiv! Jeg savner å tro at det skjer ikke meg! Jeg savner å drømme om fremtiden, den fremtiden der jeg bestemte hva som skulle skje. Savner den trygge hverdagen og roen jeg hadde i sjelen....

Jeg savner å tro at jeg kan styre livet mitt....Savner å tro at jeg lever i et eventyr, hvor man lever lykkelig i alle sine dager!
Jeg kan bestemme hva jeg ønsker og få til i livet og hvordan jeg ønsker å leve det, men det er ikke alltid det går etter planen....

Vi vet aldri hva livet bringer, vi har ingen kontroll over livet.
Nå må jeg bare prøve å akseptere det, ta imot det livet jeg har fått tildelt, starte på nytt, prøve å finne en ny måte å leve dette livet på, selv med et stort tap og et stort savn. Stake ut en ny vei, hvor livet blir godt å leve igjen, selv med store arr i sjelen. Jeg skal ikke slutte å drømme, men har en lang vei å gå før jeg tør å tro at drømmene vil gå i oppfyllelse.

Men jeg jobber mot den dagen der jeg kan si at jeg har det veldig bra igjen, selv om vi har fått denne prøvelsen. At jeg finner ro i sjelen min, selv om savnet er der, For jeg tror at man lærer av alt. Man kommer styrket ut av alt.
Jonathan har gitt meg en gave som vil forandre meg. Kanskje til et bedre menneske, medmenneske, en bedre mamma og ei bedre kone. Jeg lærer for hver dag, og kanskje kommer jeg ikke til å savne den "gamle meg" heller med tiden. Bare den delen hvor jeg ikke konstant levde i frykt for at noe skulle skje mine barn, min mann og mine nærmeste...
Den redselen vil nok alltid forbli. For jeg vet at det kan faktisk skje meg.

Morgen dagens tema er Now. 
Hvem er jeg nå? Det vil jeg prøve å skrive litt om i morgen....

Bildet av oss er mitt bidrag til temaet hvem jeg var før. Lykkelig uvitende om hva livet skulle bringe 14 dager senere....


Klem

torsdag 2. oktober 2014

Dag 2. Heart

( Dette er en del av Capture your grief utfordringen. For å forstå litt mer av hva jeg deler i dagene fremover, kan du lese om prosjektet i dette innlegget her. )


Today’s subject is inspired by the poem “I Carry Your Heart” by E.E. Cummings. Let’s flood the world with a sea of hearts in honour of all the children that we are dedicating this project to. Who are you carrying in your heart? Draw a heart to represent your own heart and write your children’s names in the center of your heart. If you did not name your children, just draw the number of hearts that you need to represent each life that you have carried. 




Mitt bidrag til dagens tema Heart er dette bildet. To hjerter, et for hvert av barna vi bestandig bærer med oss ♥ ♥. En skatt i hjertet, og heldigvis en skatt på jord! 
Disse hjertene lagde vi sammen alle 3 da vi gikk en søndagstur tidligere i vår. Leah elsker å tegne hjerter i sanden!

Hver gang jeg går tur i sanden, må jeg tegne et hjerte for barna mine som jeg elsker så høyt. Det er en fin måte å stoppe opp noen minutt og minnes Jonathan, kjenne på lykken og berikelsen av å ha Leah her sammen med oss og bli varm i kroppen av å kjenne på kjærligheten jeg har for mine barn. 


Mitt hjerte er så fullt med kjærlighet! Mer kjærlighet enn noen gang! Når man opplever døden på nært hold, får man også oppleve hvor mye kjærlighet som følger med døden.
Selv om mitt hjerte ble knust av å miste mitt barn, selv om det trykker og er smertefullt, selv om det kjemper og banker veldig hardt....fortsetter det å slå....nettopp pga all kjærligheten jeg har, ved å ha en dyrebar skatt så godt gjemt der inne ♥ Kjærligheten for Leah, kjærligheten for min mann og kjærligheten for familie og venner.
All denne kjærligheten er den som driver meg videre, den som lærer meg nye ting om livet hver dag. 
Han lå under mitt hjerte i 9 måneder, så lenge som hans liv varte, nå bor han i mitt hjertet for ALLTID ♥

Klem

onsdag 1. oktober 2014

Capture your grief. Dag 1. Sunrise

Capture your grief = Fang din sorg.

Det er et vakkert prosjekt, australske Carly Marie Dudley har skapt.
Jeg kom over bloggen hennes i vår, Carly Marie skriver så varmt,vakkert, og rørende. Det er så mye erfaringer, klokskap, og trøst i det hun skriver. Hun gir meg håp og tro på at livet en dag blir bra igjen, og hun gir meg styrke med ordene sine om hvordan hennes reise gjennom denne prosessen har vert.
Et av de mange prosjektene hun jobber med er b.l.a temaet om å bryte stillheten rundt barn som dør i mors liv, dødfødte eller i kort tid etter fødsel. Og det er noe jeg også brenner for! Det er jo mye av grunnen til at jeg ønsket å begynne å blogge, stå frem å være åpen om hva vi har opplevd, for at dette temaet skal komme frem i lyset. Sorgen over et tapt barn, et barn som ikke har fått oppleve livet på utsiden av magen, er så ubeskrivelig smertefull og ensom. Og kan man da få temaet mer opp og frem, kan kanskje hjelpen bli bedre, flere kan forstå, og sorgen kan (om ikke mer enn bittelitt!), bli litt lettere og bære.

Oktober er måneden for bevisstgjøring av spedbarnsdød og død i mors liv. I den forbindelse ønsker Carly Marie å inspirere sørgende foreldre til å delta på utfordringen som hun har kalt Capture your grief.

Her er hva hun skriver om utfordringen:


Welcome to Capture Your Grief for October 2014
WHAT IS CAPTURE YOUR GRIEF? Capture Your Grief is a mindful healing project for anyone who is grieving the death of a baby or child of any age or gestation. If you are not grieving the death of a child but a loved one and would like to raise awareness for the bereaved parents community, we welcome you to take part as well to help us spread the word about our community.
Capture Your Grief is a beautifully poignant act of remembrance and awareness.. There are 31 subjects, one for each day in the month of October. You are invited to share a photo that captures your journey with each daily subject that inspires your heart. You are welcome to take new photos or use ones from the past. Capture Your Grief is about exploring your grief and discovering more about your thoughts to aid in your journey of healing and personal growth. Many of you will be using this project for different reasons. Some will be taking part purely to give others a glimpse in to what it is like to live a life of grief, others are wanting to explore their grief more and some of you may be here with a spirit of adventure to help break the silence surrounding the death of babies and children. 
Når jeg begynte å lese bloggen hennes og så fjorårets Capture your grief prosjekt, tenkte jeg at når oktober kommer i år, vil jeg delta. Jeg har ikke satt meg inn i alle temaene, og tenker at det får jeg ta litt dag for dag. Å ta opp et tema hver dag denne måneden og kjenne etter hvilke tanker og følelser jeg har rundt akkurat dette. Kanskje er jeg ikke med på alle, noen passer kanskje ikke denne dagen, det er kanskje andre ting jeg har mer behov for å plassere, kjenne og føle på akkurat da, og det er helt greit. Det er en avslappet prosjekt, som kun skal være med for å hjelpe meg selv i sorgprosessen. Noen dager deler jeg kanskje bare et bilde som er beskrivende for meg, andre dager har jeg kanskje mer jeg ønsker å dele rundt bildet og temaet. Vi får se!
Jeg tror det blir en fin måned ved å delta i dette prosjektet. En måned til å stoppe litt opp i hverdagen og la det være som en liten hjelper i denne prosessen, og kanskje skape noe vakkert utav det vonde. Jeg tror at det kan være til god hjelp for meg på denne veien jeg må gå.
Hvis du ønsker å lese mer om Carly Marie og denne utfordringen kan du lese HER.
Mitt bilde til første dag i dette prosjektet, Sunrise :

De tøffeste stundene er ofte i det jeg våkner om morgenen. Jeg er takknemlig for hver nye dag jeg får våkne opp, frisk og med de jeg elsker rundt meg ♥
Men allikevel kjenner jeg at kroppen fortsatt er sliten, selv etter nattens hvile. Savnet og sorgen tar mye av energien min, og heller ikke denne morgenen kunne jeg si: Heldigvis var det hele bare en vond drøm....
Men solen er balsam for sjelen! Jeg griper hver nye dag så godt jeg kan og en vakker soloppgang gir fantastisk ny energi! Idag var det dessverre ikke særlig med sol når vi våknet. Men idet jeg bar min lille solstråle opp i 2.etg kom det inn noen varme solstråler gjennom vinduet og Leah ropte SOOOL!DET ER SOL IDAG MAMMA ☻
Den forsvant dessverre like fort som den kom, så jeg fikk ikke knipset et soloppgang bilde idag. Men jeg valgte heller å dele et bilde av min vakre solstråle som hver dag løfter meg opp og frem, som er min nydelige "soloppgang" hver eneste morgen ♥

Det blir nok mye om dette temaet i dagene fremover denne måneden. Men jeg lover at det kommer mer om både bryllupet og litt nytt på interiørfronten her hjemme etter hvert. Kanskje innimellom dette prosjektet også. Vi får se hva tiden strekker til☻

Ha en fin natt alle lesere!

Klem