Tiden etter....Del 4

(Dette er en del av en serie. Det kan være lurt å lese del 1 her, del 2 her, og del 3 her først)

Her sitter jeg og skal prøve å skrive litt om siste del i denne serien om tiden etter. Men det er litt vanskelig, fordi vi står midt oppi denne delen.

Etter den intense første uken hvor vi hadde fått kjenne på smerte, følelser, tanker, og inntrykk vi ikke unner noen, satt vi igjen mer slitne enn noen gang. Hva skulle skje nå? Det er så mye som skjer i begynnelsen og når alt det er gjort, hva da?

Det er da den virkelige sorgen begynner. Sakte men sikkert med dagene begynte vi å skjønne hva som hadde skjedd og det dyrebare vi har mistet. Et hav av tanker om hva vi har opplevd og hvordan vi skal fortsette livet uten Jonathan sammen med oss. Omverdenen går litt videre, imens vi jobber oss igjennom det jeg synes er den tyngste delen. Å prøve å leve så normalt som mulig, både for Leah' s del og for oss selv. Men med et stort og åpent sår i hjertet, er det ikke like enkelt å leve som før. Jeg vet ikke om jeg blir meg selv igjen 100%, men jeg vil prøver så godt jeg kan og har vel egentlig bare 2 valg. Å leve videre så godt som mulig slik vi gjorde før, eller gå rundt som "levende død". Sistnevnte alternativ er ikke aktuelt for meg, jeg tror heller ikke Jonathan hadde ønsket å se mamma slik.
Jeg leste dette en gang (husker dessverre ikke hvor):
En indianer satt og snakket med sitt barnebarn, han sa: "I alle mennesker bor det to ulver som sloss. Den ene er ond. I den onde fins det sinne, frykt, misunnelse, sjalusi, grådighet, arroganse, selvmedlidenhet, løgn og egoisme. Den andre er god. I den fins det glede, fred, kjærlighet, håp, ro, ydmykhet, velvilje, empati, sannhet og tillit. "Hvem er det som vinner", spurte barnet. "Den du mater", svarte bestefaren....
Jeg prøver så godt jeg bare kan.....

Men dagene er tunge og vi har fysisk vondt i kroppen. Sorg er fysisk vondt, det er et stort trykk i brystet hele tiden. Det er mange følelser og reaksjoner, jeg opplever en stor tristhet, en tomhet, svimmelhet, jeg kan falle bort med tankene, hjertebank, utmattelse, redsel, skjelving, intens gråting, mareritt og sårbarhet, men allikevel en intens kjærlighet. Og alt dette blir jeg fortalt, er helt normalt.

Vi har også bedre dager innimellom hvor vi henter ut ny energi til å takle de mer harde stundene. Det svinger veldig. Ordtaket "latter og tårer går hånd i hånd" kjenner vi virkelig på, og det er egentlig godt. Det gjør godt å få le, ha koselige stunder og med små skritt prøve å finne seg selv igjen.Det vil nok for alltid gå opp og ned, men forhåpentligvis med lengre mellomrom mellom de største nedturene.

Jeg synes vi klarer oss godt. Det er mange stunder hvor jeg ikke ser noe lys, men når jeg innimellom klarer å tenke på hvordan vi får dagene til å gå, synes jeg faktisk at vi er flinke.
Å møte hverdagen er ikke lett, men fra første stund har vi trosset frykten vår og tatt steget over dørstokken, til butikken, på aktiviteter, kafeer, dratt på besøk, kino, svømming m.m. Vi presser oss selv mange ganger, og noen ganger kan det bli litt for mye, andre ganger veldig godt å ha fått gjort. Vi må finne en balanse og jobber med det selv om vi blir fort slitne. Det skal ikke så mye til, men å bruke beina og komme seg litt ut opplever vi som godt.

Vi har mange å takke for støtten som vises oss. Vi klarer ikke dette alene, heldigvis føler vi oss heller ikke alene. Vi har mange rundt oss, og er utrolig glad for det. Dessverre opplever mange å bli veldig alene ettersom dagene går i lignende situasjoner.
For de fleste går livet videre en stund etter begravelsen, mens vi som sitter igjen starter på en vanskelig tid som er så annerledes enn den skulle ha vært. Det er ikke bare sorgen over tapet av Jonathan, men også en stor sorg over alt som ikke ble, alle forventningene vi hadde, og alle de gode stundene hvor vi nå skulle ha vært sammen alle fire. Vi blir stadig påminnet dette, i alt vi ser rundt oss. Og med dette såret i hjertet, men som kanskje ikke alltid synes på utsiden, er det en skremmende tanke for meg, hva når andre "glemmer" mens vi fortsatt har det veldig vondt?

Jeg vil ikke gå rundt å bare se trist ut, jeg smiler og hilser vennlig på de jeg møter. Det er ikke bestandig like lett, men jeg prøver, og jeg kjenner innimellom på en takknemlighet for livet, så jeg er ikke bare trist hele tiden.
Tanker om hva folk vil tro da de ser meg sykle, smile, le og leke ute med Leah i det deilige vår været, streifer meg innimellom. Har hun glemt alt nå? Sørger hun ikke, hvordan klarer hun å smile? Jeg prøver å tenke på hvordan jeg selv ville ha tenkt, om jeg så noen i samme situasjon som oss, og min tanke hadde vært: SÅ UTROLIG BRA!!! Så bra at de kommer seg ut, så godt å se at de fortsatt kan glede seg over ting, så godt å se de smile. Og jeg tror de aller fleste vi møter faktisk tenker det samme. Og gjør de ikke det, så får det heller bare være, da skjønner de ikke sorg uansett.
Jeg tror det er kroppens egen overlevelses mekaniske. Det er lov å ha fine stunder også, vi har ikke glemt Jonathan for det, smerten trykker like mye på innsiden, selv om den ikke alltid vises på utsiden.

Det største trykket med besøk er over, men vi har også begrenset det litt selv. Jeg skrev litt om det i innlegget om å dele sorgen her. Vi trengte litt ro, sammen bare vi 3 eller hver for oss. Vi må ta nye steg når det føles ok, teste seg selv i ulike situasjoner. Det er godt å kjenne at vi mestrer hverdagslige prøvelser, som vi noen ganger kan grue oss litt til. Jeg trenger å teste ut mine egne grenser, og klarer jeg det, ja så er det litt lettere neste gang.

Vi gleder oss over små ting. Leah som stadig vokser og utvikler seg, hun er blitt ei veldig stor jente. Det er artig og koselig å være sammen med henne, en kjekk alder når vi klarer å kommunisere veldig godt sammen. Hun synger, danser og forteller de morsomste ting. Våren er i anmarsj, sol og varmere temperaturer i luften, blomster som spirer og gror, det hjelper på alles humør.

Noen stikker innom en liten tur, andre drar oss med på ut på tur, vi får telefoner og meldinger om hvordan dagene går, og noe jeg er aller mest glad for: De gode små dryppene med energi som sendes meg i form av enkle meldinger med en klem, et hjerte, et lite dikt, en tanke eller bare et smilefjes og ønske om å ha en fin dag <3 Noen av venninnene mine er utrolig flinke til det. De sender meg nesten daglig en sms, en snap, eller en melding på facebook og det betyr mer enn jeg kan beskrive. De får fram et smil hos meg som gir masse energi! De tar seg litt tid til å gjøre dette og det gjør meg varm om hjertet. Jeg føler meg sett og det lindrer <3 Tusen takk jenter, dere er unike!

Jeg vil ønske dere alle sammen en fin dag i det flotte været, tror det er fint mange plasser i landet idag. Og selvfølgelig takke dere alle som leser. Det har vært noen lange og tunge innlegg i denne serien, men takk for at du tok deg tid til å lese.

Til slutt vil jeg dele et dikt min pappa fikk av en kollega som han igjen delte med oss. Jeg håper og tror at det med tiden vil føles slik.

Sorg er som en trekant som dreier rundt i hjerte med spisser som risper.

Det gjør vondt, forferdelig vondt, til trekantens spisser er avslitt og bare en rund kule igjen, som glir rundt uten smerte.

Sorgen er en prosess som tar tid, men den tar slutt.

Hvor lang prosessen er, beror på hva vi har mistet, hvilken ressurser vi selv har, og hvilken støtte vi mottar fra omgivelsene våre.

Men når gleden over det du har hatt, overskygger savnet av det du har mistet, når du vet at du aldri ville unnvært det du har tapt,

selv om du var klar over at du en gang kanskje måtte gi slipp på det, 

da er trekantens spisser avslitt og kulen blir en skatt i ditt hjerte.

Samme hvor vondt det vi opplever er, ville jeg aldri vært foruten Jonathan <3

Klem

Tiden etter...del 3

( Dette er en del av en serie. Det kan være lurt å lese del 1 her og del 2 her først )

Da vi skulle dra hjem fra sykehuset etter kistenedleggelsen hadde jeg veldig blandede følelser. Det skulle på en måte bli godt å komme hjem å ta et steg videre, men samtidig grudde jeg meg veldig til å forlate sykehuset tomhendt og komme hjem til alle tingene som sto klart til Jonathan.
Jeg husker så godt den lykkelige og spennende følelsen av å komme inn døren hjemme med Leah for første gang. Vi startet en helt ny epoke i livet sammen med en liten skatt som som vi skal ta vare på å dele livet vårt med.
Denne gangen skulle vi starte et helt annet kapittel i vårt liv. En del av livet jeg aldri hadde tenkt skulle hende oss, en del av livet jeg ikke unner noen og en del av livet som for alltid vil følge og prege oss. Døden er en del av livet, men så vanskelig å akseptere når man mister sitt barn.

Det var ufattelig tøft å dra hjem og forlate Jonathan alene. Men takket være den mest fantastiske damen som skulle ta med seg Jonathan til kapellet i nærheten hvor vi bor, klarte jeg å vri tankene over til at han var i de beste hender hos henne. Dette var ei dame fra begravelsesbyrået her i kommunen, et utrolig varmt og kjærlig menneske som viste oss en enorm omsorg og støtte! De siste ordene hun sa til oss før vi dro den kvelden var at hun skulle passe på skatten vår, og akkurat det betydde veldig mye for meg. <3 Å høre henne si så kjærlig at hun skulle passe på han, gjorde at jeg klarte å gå derifra med en trygghet om at han ikke var alene <3

De 3 dagene hjemme før minnestunden virket så tomme. Virkelig tomme. Jeg gikk rundt meg selv, visste ikke om jeg skulle stå, gå eller sitte. Jeg bare eksisterte uten å allikevel være til stede. Men det skjedde så mye. Det var mye besøk, det var mye planlegging. Vi skulle ha minnestund med åpen kiste for nærmeste familie og venner, begravelse 2 dager etter det. Alt som hadde hendt og som skulle skje foregikk på bare en uke!

Det var uvirkelig. Dåp planlegging ble byttet ut med begravelse. Hvilke sanger skulle vi synge? Hvordan skulle blomstene se ut og hva skulle vi skrive på sløyfene? Hvilke ord skulle vi si? Hvem skulle bære og hvem skulle senke? Etterselskapet, hvordan gjennomføre det? Jeg måtte klype meg i armen flere ganger for å skjønne at jeg satt og planla dette. Men vi fikk veldig god hjelp og det ble 2 verdige stunder sammen med alle som ønsket å ta farvel med Jonathan.

Det var veldig viktig for oss å få vise Jonathan til de som hadde gledet seg sammen med oss gjennom svangerskapet. Vi er veldig glad for at vi valgte å ha en minnestund med åpen kiste i forkant av begravelsen. Både for å møte venner og familie før vi skulle følge han til graven, men mest for at de skulle få se og stryke på han, slik at Jonathan ikke bare ble gutten de har hørt om, men aldri sett. Vi er så stolte over den lille gutten vår og da føltes det godt å få vise han frem.

Vi fikk litt tid alene med Jonathan før de andre kom inn og det var viktig. Vi hadde ikke sett han på 3 dager og dette var siste gangen vi skulle få se han. Han var like nydelig som da vi dro fra sykehuset. Hudfargen hans var som vår og det var kun de små blå leppene som kunne tilsi at han ikke levde. Det var Marit fra begravelsesbyrået som hadde ordnet istand så fint der han lå. Pyntet lokalet med blomster og lys. Vi hadde med en cd med god natt sanger som Leah bruker å høre på når hun legger seg, det var fint med litt rolig og barnlig musikk i bakgrunnen. Marit sa noen fine ord og fortalte litt om hva som hadde hendt med Jonathan, noen leste dikt de hadde skrevet og lagt i kisten, vi sang Lille Petter edderkopp 2 ganger etter Leah`s ønske, og vi sang sammen Kjære Gud jeg har det godt. Denne sangen sang vi til han på sykehuset også, og er blitt Jonathan`s sang sa Leah. Hun fikk med seg alle detaljene.
Vi kysset og klemte den lille engelen vår en siste gang før min kjære svøpet Jonathan og vi sammen skrudde igjen skruene da lokket ble lagt på.
Vi er så takknemlig for de som kom og delte denne stunden sammen med oss! Det sitter igjen som et kjært minne <3

Leah lettet på stemningen etterpå med sin skjønne sjarm og tok noen dansetrinn for lillebror og alle oss andre <3 Barn er utrolige <3

14.januar var det ekstra tungt å stå opp for å forberede seg til siste farvel med den vesle gutten vår. Dagen var kald og grå, det føltes som om jeg bar mange tonn, jeg slet med å forstå hva som skulle skje.

Vi dro til kirken litt tidlig og var der en stund alene før begravelsen begynte. Vi kom inn i det store kirkerommet der den lille kisten hans sto med en masse nydelige blomster rundt. Det hang 2 lange lenker fra galleriet med hjerter som var laget av alle barnehagebarna til jul, akkurat det varmet langt inn i sjelen da jeg kom inn. En masse røde hjerter laget av små barnehender hang der så vakkert over den lille kisten. Jeg var så glad for at de hang der, det passet så fint og fylte kirkerommet med ekstra kjærlighet.

  

  

Vi sto der sammen jeg og min kjære, holdt rundt hverandre og kikket på den lille kisten. Så urettferdig at vår lille gutt ikke skulle få oppleve livet.

For alltid i våre hjerter

Sov søtt elskede Jonathan

Mamma

Pappa

Leah

Det var mange som møtte opp for å vise sin støtte og ta farvel med Jonathan. Vi setter utrolig stor pris på det. Vi synes det var en veldig verdig og fin begravelse med mange fine ord som ble lest av besteforeldre og andre familiemedlemmer. Jeg og min kjære sa også noen ord og leste et dikt vi hadde skrevet til gutten vår. Presten hadde en fin tale og sang i tillegg solo til sangen Gje meg handa di ven. En sang som står meg veldig nært og ble nydelig gjennomført av han. Veldig rørende og fint at det var presten som sang denne. Ingen er så trygg i fare, Ikke en spurv til jorden og Blott en dag var salmene vi hadde i kirken, og i tillegg hadde vi den beste bakgrunnsmusikken, vår lille jente som satt og nynnet rolig og vakkert gjennom hele begravelsen. Det gav en fin gjenklang i kirkerommet, alle hørte det og presten sa det også i talen sin at det var så vakkert. Det var liksom hennes måte å trøste oss andre på, og det gjorde hun virkelig. 

Når vi skulle gå ut gikk min kjære frem og løftet den lille kisten opp i armene sine og sammen gikk vi ut av kirken. Organisten spillte melodien vuggevise ( den som ofte er i spilledåser) som vi også sang ved graven etterpå. Disse stegene er de tyngste jeg noen gang har tatt. Jeg skalv og jeg gråt, men var også utrolig grepet over å se hvor fint min kjære bar sønnen vår til sitt siste hvilested. Vår lille Jonathan i fars sterke armer og som han så nydelig sa: vi har skapt han, vi har båret han frem og jeg skal selvfølgelig bære han en siste gang.

Vi ble spurt om vi ønsket å senke kisten selv, da det blir brukt tau til senking av så små kister. Jeg synes dette er den tøffeste delen av en begravelse. Å se kisten bli senket ned i jorden. Min kjære sa han ville være med å gjøre det, jeg for min del trodde at det ville bli for mye for meg å klare. 

Men når dette skulle skje, fikk jeg et veldig behov for å gjøre dette sammen med min kjære og tok tauene og vi senket kisten forsiktig ned på en seng av roseblader. Jeg vet ikke hvor jeg hentet styrken ifra til å gjøre dette, og jeg brast sammen etterpå. Men er veldig glad nå i ettertid at jeg klarte det og at det var hans mamma og pappa som førte han verdig frem til siste slutt sammen.

Jeg sa til min søster før vi dro til kirken at jeg synes det er forferdelig å begrave noen når det er vinter og kaldt i jorden. Det var som sagt grått og kaldt ute denne dagen, men ikke snø. Men da sa hun noe som trøstet meg og fikk meg til å føle det helt annerledes. Hun sa at når det daler snø fra himmelen føler hun at det legger seg et rent og fint lag over jorden. Det synes jeg var en fin tanke. Når utgangen startet og kirkedørene åpnet seg følte jeg en lettelse da jeg så at det var begynt å snø ute. Jorden fikk faktisk et rent og hvitt lag til vår lille engel skulle gravlegges.

Du blir aldri glemt lille venn, vi vil alltid elske deg <3

Klem

Tiden etter....Del 2

( Dette er en del av en serie. Det kan være lurt å lese del 1 her først )

Vi var på sykehuset i litt over 2 døgn etter fødselen. Timene består av mange uklare ting, men også veldig mange sterke minner. Det kan kanskje høres veldig rart ut, men jeg kaller det gode minner. Det er liksom den beste tiden vi har hatt, i den verste tiden vi opplever
Vi fikk oppleve Jonathan på utsiden selv om han ikke levde. Vi fikk studere hvert et trekk hos han, kose med han, sove med han mellom oss, stelle og kle på han, stryke det myke håret hans, kjenne den deilige babylukten og klappe den myke glatte nyfødte huden. Jeg fikk holde han tett inntil brystet så ofte jeg ville, det gjorde så godt, men også ubeskrivelig vondt at hans hjerte ikke slo tilbake mot mitt.

Vi tok en masse bilder! Bilder er noe av det viktigste vi har nå sammen med minnene! Vi er så evig takknemlig for at Jonathans jordmor tenkte klart for oss. Ikke mange minuttene etter at Jonathan kom til verden, spurte hun om det kunne være aktuelt at en fotograf kom og tok bilder av Jonathan for oss. Det er ikke vanlig praksis å tilby dette, men hun kjente fotografen personlig og ville da gjerne hjelpe med å kontakte henne. Det var først veldig rart, skulle det komme en fotograf inn på fødestua, jeg lå fortsatt i fødesengen, jeg skjønte såvidt hva som hadde hendt, det virket litt absurd med det samme. Men vi klarnet hodet, og syntes det var utrolig om vi kunne få ta skikkelige bilder av han når han var nyfødt! Han var så nydelig og fin, såvidt en kunne skimte dødstegn på lepper og negler. Han hadde bare vert død i noen få timer i magen. Vi måtte forevige hvert et trekk av han med det samme!
Fotografen bestemte seg heldigvis fort for å ta oppdraget og kom raskt. Hun tok på seg et oppdrag utenom det vanlige, et virkelig tøft oppdrag, men som betyr mer enn ord kan beskrive for oss som sitter tilbake og bare har bilder og minner igjen! I tillegg var dette samme fotograf som hadde tatt både gravid- og nyfødt bildene av Leah, ei kjempe flink og behagelig dame. Det var helt tilfeldig, vi visste ikke hvem det var før hun kom, men det gjorde alt enda mer spesielt at det var ei vi kjente til. Det var en fin time med fotografering, stille og rolig, uten en masse utstyr, kun et kamera. Tusen takk for hjelpen AidaFoto.

Del gjerne dette tipset om du skulle kjenne noen som dessverre opplever å miste sitt barn. Jeg vil tro de blir veldig takknemlig i etterkant.

Vi fikk etterhvert et eget rom hvor vi kunne få ta imot besøk når på døgnet vi måtte ønske.Vi kan ikke få takket personalet på sykehuset og andre involverte disse dagene nok. Sykepleiere byttet arbeidsstasjoner slik at vi kunne forholde oss mest mulig til de samme personene. Jordmoren som tok imot Jonathan kom på fridagen sin for å snakke med oss før vi dro hjem, Legen kom på overtid for å ta en prat og svare på spørsmål vi hadde. De ringte telefoner for oss og strakk ut sine armer og sa: Vi gjør hva som helst for dere, om det er noe som kan hjelpe dere. Alle sammen viste sin medmenneskelige side og sørget sammen med oss. Det var mange lys i mørket for oss disse dagene og vi følte oss veldig godt ivaretatt tross alt.

Første møtet med storesøster og familie var veldig trist! Jeg glemmer aldri Leah`s undrende blikk når hun kom inn i rommet. Der satt jeg med Jonathan i armene, lillebror var kommet ut av magen, og alle gråt, hva var det som foregikk?? Jeg kunne se at hun var veldig tankefull....Men hun krøp rett opp i sengen til oss, la seg over Jonathan å lagde de beste koselydene jeg noen gang har hørt imens hun kysset og strøk på han <3 Endelig var lillebroren hennes kommet, hun var så begeistret, men samtidig skjønte hun at noe var galt! Hun var glad og trist på samme tid! Hun var fryktelig stolt, men veldig usikker også. Vi hadde en verdig stund, med både smil og tårer. Det var så godt å få være sammen med begge barna våre <3

           

Det var mye som skjedde denne dagen. En masse informasjon om hva som hadde skjedd og hva som ville skje videre. Det er mye som er uklart etter fødselen, utenom det jeg har beskrevet. Alt var så uvirkelig, jeg hadde vært igjennom en ubeskrivelig tøff fødsel, jeg var så tom, så fryktelig sliten og forvirret. Det føltes som om jeg gikk rundt og rundt i et stort mørkt rom uten å kunne se eller skjønne hvor jeg skulle gå.
Så ble det kveld, og vi måtte prøve å sove, men hvordan skulle jeg klare det? Jeg har aldri før følt meg så sliten, så utmattet og så trist, men det var umulig og sove nå. Det var så mange tanker og følelser...og en tanke om fremtiden ramlet inn. FREMTIDEN?!? Herregud jeg ble livredd!!

Dagen etter var mye det samme. Det var så mye å ta innover seg, jeg hørte alt som ble fortalt fra alle, men jeg var slik i sjokk at jeg ikke klarte å oppfatte informasjonen skikkelig. Det ble snakk om å velge begravelsesbyrå. Begravelse!? Å skulle begrave sønnen vår var en tanke så fjern som den kunne bli. Jeg hadde ikke klart å tenke på det, selvfølgelig skulle han få en verdig og fin begravelse, men på det tidspunktet var dette helt utenkelig. Jeg hadde akkurat født gutten vår å nå skulle vi planlegge begravelse. Det var så uendelig store kontraster!

Imens andre øvde på å amme sine små, planlegge hjemreise, lykkelige og glade, planla vi hvilken kiste han skulle legges i. Hvordan kistenedleggelsen, den kommende minnestunden og vårt siste farvel i begravelsen skulle bli. Og deretter dra hjem uten vår lille skatt.

Den siste dagen på sykehuset var vanskelig å forstå...Jeg ble forferdelig stresset da tidspunktet vi hadde avtalt til kistenedleggelsen nærmet seg. Vi skulle få se han igjen på minnestunden noen dager etter, men dette var siste gang jeg skulle få holde han. Jeg klamret han inntil meg, la han på brystet mitt, en siste gang, jeg klarer fortsatt ikke idag og skjønne at dette var siste gang......

Vi vasket og stellet han. Kledde han i det nydelige hentesettet som var laget til han av hans bestemor. Vi kledde på han ull fra innerst til ytterst og la han i ullteppet jeg hadde strikket til han. Det kan virke helt ubetydelig, men for meg var det viktig å bruke ull fordi det varmer godt. Klærne var nå det eneste som kunne varme den lille kroppen.

Det var så godt å få se han i klærne som var laget til akkurat han. Som var laget med kjærlighet og tanker om han når de ble strikket. 

Det var godt å få gjøre dette selv. Bare vi tre, til å stelle og nyte han slik vi ville gjort det om han hadde vært her idag. Det er et veldig godt minne, men også noe av det vanskeligste vi har gjort. Å gjøre han klar, til å gi han fra oss, det føltes som om vi krysset grenser som ikke skal krysses og oppleves av noen. Det strider mot alt, foreldre skal ikke miste sitt barn!

Klem

Tiden etter...Del 1

( Dette er en del av en serie. Del 2 kan leses her, del 3 her , og del 4 her )

Det er 10 uker siden vårt mareritt ble til virkelighet. 10 smertefulle, uvirkelige og forferdelig triste uker.
Jeg må daglig fortelle meg selv at det fortsatt er sant, jeg drømmer ikke, det har skjedd, og det vil aldri forandres. Morgenen starter alltid slik. Jeg kjenner jeg våker før jeg åpner øynene, og må fortelle meg selv at livet er det samme idag også, før jeg tør og åpne de. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg forbereder meg liksom litt på denne måten, før jeg må opp å starte dagen.

Disse ukene er vanskelige å beskrive. Tiden den flyr, men samtidig ikke. Timene, dagene og ukene har gått, men livet vårt står liksom stille.
Jeg er stresset, forferdelig stresset, men vet ikke hvorfor. Vi prøver å stjele livet vårt tilbake, men det er vanskelig. Det kommer til å ta lang tid og det er nok derfor vi føler vi står fast selv om dagene går.
Det er jo ikke lenge siden dette hendte, 10 uker er ikke lenge.
Men det har skjedd mer disse ukene, enn hodet mitt klarer å forstå. Jeg har opplevd og tatt flere valg, alle veldig vanskelige valg, enn jeg har gjort igjennom mine 26 år. Det er kanskje ikke så rart at jeg føler meg stresset.....

Jeg prøver og sortere tankene hele tiden. Jeg strever med det fordi det er så mange inntrykk, så mye jeg trenger å gå igjennom gjentatte ganger, tanker og følelser om hva som vil skje videre, at jeg klarer ikke å få sortert. Hodet er så fullt at jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, så jeg ender opp med å bare bli enda mer urolig. Jeg trenger derfor å skrive ned mye av det som har hendt, del for del, slik at jeg kanskje kan finne litt mer ro inni meg om de ulike prosessene vi har vært igjennom.

Sorg er altoppslukende og veldig hardt arbeid! Det er fysisk vondt og det sliter på oss både fysisk og psykisk. Alt tar lengre tid, vi rekker ikke over like mye som før, vi faller bort og trenger mer tid til det meste.
Sorg består av mange ulike faser, vi har opplevd flere allerede og flere vil det bli. Jeg tenker hele tiden at jeg må sette meg ned å skrive før det bare blir enda mer å sortere, men vi prøver å leve hverdagene så godt som vi kan på vanlig måte, og når kvelden kommer er jeg så sliten at kreftene strekker ikke til. Men nå må jeg ta meg tid til nettopp dette.

Noe av det vil jeg skrive om her, men det vil nok bli litt langt. Jeg velger å dele det opp i 4 deler og vil starte med dagene på sykehuset etter fødselen, tiden og minnene vi fikk skape sammen med Jonathan. De mest dyrebare minuttene i mitt liv! Selv om hvert sekund jeg har ilag med Leah og min kjære er like betydningsfulle, får jeg aldri muligheten til å oppleve flere sammen med gutten min.

Jeg finner styrke i mange ord og setninger, og akkurat dette verset tror jeg det er mye sannhet i. Jeg tenker ihvertfall mye på disse linjene når det står på som verst.

Som dine dager er skal din styrke være 

                                                                                                                                                          5.Mosebok 33, 25

Klem

3 ganger HIPP HIPP HURRA for store jenta vår Leah som er blitt 3 år!!!

Ja her er det store kontraster for tiden. Det har vært STOR STÅHEI i heimen hele helgen! Den lille jenta vår har plutselig blitt stor og denne dagen skulle være en stor gledesdag for både store og små med en skikkelig feiring for henne  <3

Leah er ei fantastisk solstråle som lyser opp vår hverdag mer enn noen andre kan! Uten denne øyensteinen vet vi ikke hva vi skulle gjort...Vi er evig takknemlig for henne <3 Vi prøver å være 100% mamma og pappa for henne selv om vi ikke alltid føler at energien er der! Men nettopp fordi vi har henne, må vi opp å hoppe, og dagene sammen med Leah gir oss utrolig mye ny energi og livsglede! Et smil, kos, lek, dans og gullkorn, det finnes ikke bedre medisin enn det!
Vi har verdens beste kosejente og i denne situasjonen er det fantastisk å ha <3 Hun trøster mamma og pappa på den beste måte, hun kaster fra seg alt hun har når hun oppdager at vi feller noen tårer eller blir litt tankefulle. Hun er veldig oppmerksom og omtenksom.
En hverdag som ble brått veldig forandret fra hva hun var vant med. Måneder med lykke og glede for hva som skulle bli, men som plutselig ble veldig triste.
Leah skjønner mye og er veldig tålmodig. Jeg kan ikke rose henne nok for en utrolig fin måte hun takler og håndterer situasjonen vi alle er i.
Hun har alltid vært veldig omsorgsfull, hun er kjapp og livlig og kan både tappe og gi oss energi på samme tid.
Nå skulle vi feire Leah slik hun fortjener <3

Jeg elsker bursdager og planlegging, og allerede før jul begynte jeg å tenke på feiringen av henne. Jeg ville pynte fint til en prinsesse!
Leah er lik meg der, hun liker å ordne i stand og gjøre det fint og da var det klart at det måtte det bli! Jeg hadde allerede kjøpt diverse "dilldall" som skulle brukes i bursdagen både til baking og oppdekking så det meste var klart! Hun har hjulpet til å velge hva hun skulle ha av kaker og pynt. Heldigvis var planen klar, for hodet om dagene er ikke i stand til å tenke på så mange detaljer. Jeg var redd jeg ikke skulle klare å lage så fint i stand til henne nå, men med det meste i orden på forhånd og med god hjelp så tenkte jeg at dette kom til å bli en fin dag tross alt.
Og feiringen, den ble enda bedre enn jeg hadde håpet på!!

Da familien var samlet her i januar sa alle at de ville komme igjen til bursdagen til Leah. Da skulle de komme for en festligere anledning, feire og gjøre stas på Leah. Besteforeldre, onkler, tanter og søskenbarn kom og vi har huset 9 stk i flere dager. Det har vært kjempe koselig, og ikke minst god hjelp til å stelle i stand et fint selskap til store jenta vår <3 Leah har vert i 100 disse dagene, hun ELSKER besøk <3

Under selve feiringen var det ikke mindre enn 35 humørfylte voksne og barn som var med og gjorde feiringen kjempefin! Og jaggu kom selveste Kaptein Sabla Lang innom også!
Forventningsfulle var vi alle mann da denne karen kom gående i fjæra for å jakte etter en skatt hos oss.

Det var en skrekkblandet fryd når han kom opp trappen og "showet" her for oss. Leah gav han en pakke med alle tuttene sine som hun brått bestemte seg for å slutte med forrige uke, etter sterk avhengighet! Jammen ble ikke lille jenta vår veldig fort stor da hun ble 3 år!

Skatten ble funnet og den inneholdt både godteri og gull. Denne karen jakter ikke etter tull!

Tusen takk for at du kom til Kaptein Mangle Tann`s bursdag du tøffe Kaptein Sabla Lang!
Tilbakemeldingene er mange på hvor artig dette var! Både barn og voksne syntes dette var gøy!
Vi er heldige som har en besten, pappa og svigerfar som deg <3

 

Det er godt å ha dager en kan se frem til og virkelig skratte og le! Det gjør godt å kunne kjenne at smil og moro finnes fortsatt. Det er hva vi gjør det til selv, og hva vi velger å prøve og gjøre, som bestemmer hva vi klarer tror jeg.
Men samtidig krever det mye krefter. Det er ingen tvil om at kroppen er veldig nedbrutt i sorg og man klarer ikke like mye som før enda. Jeg fikk det veldig "over meg" kvelden før, at også denne dagen skulle vært annerledes! I tillegg føltes dette som en merkedag for meg. Storesøster Leah skulle feires, men uten sin lillebror tilstede. Alle dager er annerledes nå.... Det gjør vondt å kjenne på de følelsene.
Jeg var ganske sliten etter alle forberedelser, men under selve feiringen storkoste jeg meg virkelig!Jeg samlet alt jeg hadde av energi, for slike dager lever en lenge på. Det er viktig å kose seg iblant, selv hvor mye det krever. Det koster men det er verdt det!

Vi setter stor pris på alle som var med å gjorde denne dagen minnerik for oss, og for all hjelp i forkant med baking og tilstelning. Mamma kom noen dager i forveien og ble igjen til i går, tusen takk for god hjelp til både baking, tillaging og rydding <3 Søster, svigermor og venninne som lagde mat, tusen takk alle sammen for at vi fikk hjelp til en fin feiring en liten prinsesse verdig <3 Det har vært veldig godt å være samlet igjen!

Livet settes i perspektiv når en opplever å miste et barn. En skjønner at hver dag er viktig, og spesielt merkedager som dette betyr mye! For oss var det en STOR dag!

Ei venninne sa til meg i ettertid at aldri før hadde bursdags sangen blitt sunget så høyt. Det samme tenkte jeg, og strevde med å holde tilbake tårene da vi sang for henne.

Rørt og takknemlig for å ha Leah i livet vårt  <3

Klem

Jonathan

Jeg vil gjerne fortelle dere min fødsels historie om da Jonathan kom til verden <3 For at dere skal forstå litt mer av det jeg kommer til å dele videre fremover, tenker jeg det kan være greit å få fortalt hva som hendte med den lille gutten vår. Dersom dere ønsker å lese om gledeligere ting, bør dere stoppe nå. Naturen viser iblant sin lunefulle og brutale side, og det gjorde den dessverre til oss, en helt vanlig tirsdags morgen.

7.Januar 2014 er dagen da livet vårt brutalt blir snudd på hodet. 7.Januar er 9 dager før termin, like mange dager før tiden, som verdens vakreste storesøster Leah ble født <3 Forventningene er STORE!

Vi hadde ventet i 9 måneder på at lillebror skulle komme, og vi skulle bli en lykkelig familie på 4. Store forventninger til året 2014.Vi klinket glassene mot hverandre ved midnatt nyttårsaften, bare 7 dager før, for at 2014 skulle bli vårt store lykke og kjærlighets år <3 Både baby og bryllup på samme år <3

Vi våknet begge tidlig denne morgenen, da min kjære skulle på jobb kl. 06.00. Jeg hadde satt en liten "knapp" på denne tirsdagen, pga. de 9 dagene det var før termin. Jeg var ekstra spent på om noe ville skje denne dagen. Jeg følte jeg hadde litt luftsmerter i magen, usikker på om jeg hadde vondt i ryggen etter natten, eller om det var murringer og noe var på gang. Jeg prøvde å sove litt til før klokken skulle ringe kl.08.00, men kjente på disse murringene og spenningen begynte å stige i meg.

Klokka ringte og det var på tide å stå opp. Denne morgenen føltes ganske tung. Morgenstellet og frokosten var veldig tungt å få ordnet, men klarte ikke si helt hvorfor. Litt dårlig i magen og som om jeg holdt på å bli syk i kroppen. Men jeg kjente små tak i ryggen selv om det bare virket som kynnere.

Leah satt på fanget mitt og koste før vi skulle kjøre til barnehagen. Hun strøk og kysset magen, som hun har gjort hver dag siden den begynte å strutte frem <3 Å ligge på magen min å nynne sanger, kom ut lillebror og jeg elsker deg lillebror, var hennes faste ord til han, noe som også ble sagt denne morgenen. Jeg sa: nå tror jeg ikke det er lenge før lillebror kommer ut til oss Leah, og tenkte for meg selv at jeg tror nok vi er blitt 4 når du kommer hjem fra barnehagen i dag <3

Etter å ha levert Leah, dro jeg hjem og la meg nedpå litt for å prøve å slappe av i tilfelle det skulle bli en fødsel. Sist startet fødselen med vannavgang og rett på de sterkeste riene. Leah kom til oss som en rakett og vi forventet at det skulle gå like fort denne gangen. Derfor følte jeg at jeg måtte komme meg litt raskt avgårde, når jeg trodde det hele var i gang. Jeg prøvde å se om det kunne være et mønster i disse "takene". Jeg følte at de kom litt mer jevnlig i både mage å rygg, så jeg bestemte meg for å ringe min kjære i 10.30 tiden. Det beste var nok om han kom hjem dersom vannet plutselig skulle gå. Jeg var fortsatt ikke sikker på om det virkelig var fødselen som var igang eller om det bare var lange kynnere, de gjorde ikke særlig vondt. Men jeg ville ikke drøye det noe lengre.

Min kjære var på vei og jeg kjente at "takene" tok seg opp i styrke og hyppighet. Spenningen steg i kroppen, og jeg var både nervøs og kjempe glad da jeg skjønte at jo, fødselen er i gang og i dag er dagen vi alle har ventet så lenge på <3 Jeg ringte føden og snakket med ei kjempe hyggelig jordmor som ønsket oss velkommen når vi måtte ønske. Siden jeg var flergangs fødende, skulle jeg bare slå på tråden igjen når jeg følte det var på tide å dra inn. Jeg sa jeg ventet til min samboer kom hjem så skulle vi ringe på igjen. Like etter kom min kjære og riene begynte å bli sterkere. Vi ble enige om å dra inn og gjorde oss klare til å kjøre. I det vi pakket sammen gikk vannet, og da ble vi litt mer stresset, for vi visste hvor fort det gikk etter vannavgang sist. Hodet til lillebror var ikke festet på kontroll dagen før, og jeg hadde da fått beskjed om å legge meg flatt ned om vannet skulle gå, og heller få ambulanse til føden. Vi ringte føden igjen som sendte ambulanse. Vi smilte til hverandre, tørket noen tårer av glede og spenning, snakket med våre foreldre på tlf. hvor alle ønsket oss lykke til. Dette skal gå bra, vi gleder oss slik! Vi sa det samme tilbake. Vi følte at nå var vi i mål, fødselen var i gang og alt hadde gått så bra hittil!

Ambulansen kom, kjørte raskt avgårde og riene tok seg veldig opp i styrke underveis. Min kjære lå bak ambulansen, men hadde naturligvis litt problemer med å holde følge i samme fart. Han syntes det var veldig spesielt å se ambulansen kjøre med blålys, med meg inni, og at nå skulle det hele skje! Spenningen som er under en fødsel, å endelig skulle få møte sitt etterlengtede barn, den følelsen er veldig rørende og spesiell. Han falt noen tårer og håpet at alt skulle gå bra underveis på kjøreturen.

Vi ankom sykehuset og riene var veldig sterke. Jeg jobbet meg igjennom så godt som jeg kunne og kjente at dette kom til å gå fort! Jeg ble trillet opp på føden og tatt imot av samme jordmor som jeg hadde snakket med på tlf. Hun hadde så smilende fine øyne, så veldig snill og dyktig ut, og jeg husker jeg følte en liten lettelse og tenkte: Det her skal gå bra!

De hjalp meg over på fødesengen, og i samme øyeblikk kom min kjære inn døren. Heldigvis kom han tidsnok tenkte jeg. Jordmoren la på meg registrering/dopler for å måle lillebrors puls. Det var helt stille.....Jeg så på jordmoren å sa: er det ikke lyd? (den raske og deilige hjertelyden kommer jo vanligvis veldig fort), joda vi må bare finne ut hvordan han ligger svarte hun. Fortsatt ingen lyd, og jeg kjente pulsen min begynte å slå raskere. Er det ikke lyd? spør jeg igjen. Jordmoren begynte å skjelve på hånden og svarte: Cecilie, bare prøv å slapp av litt. Sekundene gikk , jeg og min kjære så på hverandre, holdt hender, og hadde stor frykt i øynene. Herregud!Hun finner ikke lyd! ropte jeg. Jordmor sier et tlf.nr. til ambulansepersonellet som hadde blitt stående igjen. Hun ene løp ut og jordmor trykket på alarmen!

På få sekund var fødestuen full av jordmødre og leger. Jeg kjente gelé og ultralyd apparatet skled over magen men jeg turte ikke å se. Min kjære og jeg holdt hardt rundt hverandre, og skjønte at nå får vi høre de verste ordene vi noen gang skal få høre, og like etter la legen seg over meg å sa:

Beklager, men her er ikke liv. Beklager, men her er ingen tegn til liv!

Alt skjedde på få minutt! Riene herjet med kroppen min uten pause, ordene skar i gjennom øret, hodet og hjertet mitt, og jeg hylte og skrek i armene på min kjære! NEI!NEI!NEI! Det går ikke! Nei,dette skjer ikke oss! Jeg er jo i fødsel, det går ikke an! jeg følte en FORFERDELIG smerte!!! 

Det var som om vi gikk inn i koma, vi hørte hva de sa, men sjokket var så stort at vi skjønte det allikevel ikke. Jeg kjente hvordan kroppen min jobbet med å få ut lillebror, og vise oss gutten vi hadde ventet så lenge på. Så hvordan kunne han være død? Jeg hadde jo vert på kontroll dagen før, jeg kjente en masse liv på kvelden og om natten, og så startet fødselen som normalt denne morgenen! Jeg var jo i mål, dette kunne ikke være sant!

Rommet ble fullt med stillhet og gråt, alle holdt rundt oss, de gråt med oss og støttet oss. Men samtidig var fødselen i full gang og den måtte videre. Jeg ville ha keisersnitt med en gang! Jeg måtte få ham ut og gjenopplive han! Det var det første jeg tenkte!

Det er en helt vanlig reaksjon sa legen trøstende, men det beste for deg er å føde videre som normalt! Men hvordan skulle jeg klare det???

Hvor skal jeg hente krefter fra, til å føde barnet vårt, som vi vet er død når han kommer ut? Kreftene vi vanligvis klarer å hente fram i slike smerter, kommer jo fordi vi vet hvor stor lykken og gleden er av å se sitt velskapte og nyfødte barn for første gang! EN FANTASTISK PREMIE! Da er alle smertene glemt etterpå.

Nå visste jeg bare, at etterpå startet vårt livs største mareritt! Jeg skulle få se min allerede høyt elskede og nydelige sønn, men aldri få ta han med hjem....

Vi skjønte fort at jeg bare måtte fortsette fødselen på vanlig måte. De visste ikke hvorfor han var død, og nå var mor viktigst. Derfor var det beste for meg å fortsette videre.

De ville gi meg epidural, noe jeg ikke ønsket fordi jeg var redd riene skulle avta, og at dette skulle ta lang tid. Nå måtte jeg bare få han ut, jeg måtte se han med en gang! De mente jeg burde, da jeg nå var i sjokk og skulle slippe å ha store fødsels smerter i tillegg. Fødselsmertene for meg var ikke lenger en brøkdel av hvilke smerter som gikk igjennom sjelen og hjertet mitt! Men alt var på en måte likegyldig, og jeg sa bare ok, gjør det dere må.

De antydet at det kunne være en morkake løsning, og det måtte tas noen blodprøver av meg for å sjekke diverse før de kunne sette epidural. De skulle også sette inn veneflon for å gjøre klart drypp til de hadde fått svar på om de kunne sette epiduralen. Dette viste seg å bli vanskelig. Ingen klarte å stikke, da årene mine bare sprakk. Jeg følte at alt sammen gikk galt nå....Mange prøvde på forskjellige plasser, de stakk å de stakk uten hell og til slutt ble anestesi lege tilkalt. Idet han kom og prøvde å stikke, kom press riene for fullt! Han kom tilslutt i gjennom og de satte drypp, men skjønte da at det ikke ble tid til noe epidural likevel. Jeg var egentlig glad for det, jeg fødte uten sist og ville klare det denne gangen også. Jeg ville ha full kontroll selv om jeg nå svevde i min egen boble uten kontroll på noe som helst.

3 press rier kom, jeg løftet hodet for å se i det han kom ut, men sammen med lillebror kom morkaken og det hele ble en stor blod eksplosjon! I samme øyeblikk så jeg de sjokkerte øynene på jordmødrene og legene og tenkte, nå kommer jeg også til å dø!

En kort tanke streifet meg at det gjør ingenting. Jeg hadde en enorm stor smerte i meg som jeg bare ville bort i fra. Men så kikket jeg opp på min kjære, som hadde støttet meg så ufattelig mye! Han hadde vært så sterk for meg gjennom hele fødselen, selv med like stort sjokk, og tenkte nei, herrefred ...Jeg kan ikke dø fra ham og Leah, jeg også! De fikk heldigvis raskt kontroll på blødningen og det var ikke tvil om at dette var en morkake løsning, da den kom ut samtidig med lillebror.

De tørket lett av lillebror og jeg fikk endelig se han, og fikk ham opp til brystet! <3 Verdens NYDELIGSTE engel lå der, så fredelig og stille <3 Så varm og nydelig, men uten å lage en eneste lyd. Det var helt stille utenom gråten fra oss andre rundt.... 

Hvordan kunne dette skje? Der lå han så ferdig, velskapt og perfekt! Levde til siste stund og tapte livet på målstreken? Var dette virkelig mulig? Vi kysset og klemte han og gråt... Dette skjer ikke oss! Vi kunne ikke forstå... Jeg bare ventet og ventet på at han skulle gråte og åpne øynene.....
Nå får jeg aldri høre hans gråt, aldri se hans øyne, aldri se hans smil, og aldri oppleve gutten vi hadde så mange forventninger til <3

Tiden sto stille. Jeg klamret mine 2 eneste gutter fast rundt meg og holdt øyene igjen. Åpnet de for å se på skatten vår, ville suge til meg alt jeg kunne av han, men knep øynene hardt igjen, med et lite håp om at jeg skulle våkne og at alt bare var en vond drøm. Men minuttene gikk og ingenting skjedde...Vi hadde mistet det umistelige, det mest dyrebare noen kan miste... Barnet sitt....

Vi strøk og kysset vår nydelige sønn, vi var i sjokk og kunne ikke skjønne hvordan dette kunne skje.Verdens nydeligste lille skapning lå der i armene våre og nå måtte vi ringe besteforeldre, tanter og onkler og fortelle at vi hadde født gutten vår, men at han var død. 
Hvordan gir man en slik beskjed?

                                                               Jonathan

En dag full av spenning,

tok totalt annen vending.
Vi endelig skulle deg få se,
vi lite visste hva som sku skje.
Et helt stille baby hjerte,
det gir oss den verste smerte.
Det at du ikke her skal være,
hvordan skal vi den sorgen bære?
Jonathan,vår nydelige gutt,
et vidunderlig liv tok så tidlig slutt.
Vi alle tre har gledet oss slik,
og vi har aldri før følt oss så rik.
Du gir oss den sterkeste kjærlighet,
vi skal alltid deg minnes med ærlighet.
Vi tror du er i de varmeste hender,
vår kjærlighet til deg vi alltid sender.
Vi har noe ingen andre får,
den nydligste Jonathan i hjertet vårt <3 

                                       Cecilie

Klem

Å dele sorgen....

Jeg har gått veldig mange runder med meg selv om dette med å dele sorgen vår her på nettet. Jeg har skrevet en stund og lagret innleggene før jeg våget å dele. Når man deler av seg selv i sosiale medier, vil også dette bli en rolle som vil følge personen som deler. Dette er noe jeg har tenkt mye på, men noe i meg sier at jeg må skrive og da følger jeg magefølelsen. I sorg og tragedie er det veldig godt å føle gjenkjennelse og forståelse hos de som opplever lignende. Jeg har takket mange for deres åpenhet rundt dette temaet og lærer at det jeg opplever, føler og tenker er helt normalt.
Jeg har bestemt meg for å dele min sorg jeg også, som sagt fordi det hjelper meg å skrive og fordi jeg tror det kan være en fin måte å fortelle om hvordan vi har det i denne vanskelige tiden og tiden videre.

Gjennom bloggen åpnes det for et lite innblikk i hverdagen vår, der familie og venner andre steder i landet også kan følge.
Det er mange venner og familiemedlemmer som har fortalt oss at de så gjerne skulle ønske at de kunne delta og være sammen med oss i denne vanskelige tiden. Vi skulle også ønske at de kunne det, men har den største forståelse for at ikke alle kan slippe det de har i hendene, kaste seg på flyet og fly nordover til oss.
Vi vet at de tenker på oss,og vi vet at alle sammen hadde vert hos oss om vi bodde litt nærmere.
Det er utrolig hvor mye støtte i form av ord, hilsener, blomster, gaver og gode klemmer vi har fått og fortsatt får og vi håper alle sammen vet hvor mye det betyr og varmer. Det sies at ord blir fattige og det er de på mange måter. De kan aldri gi oss Jonathan tilbake, men dere skal alle sammen vite at ord de varmer, de støtter og de er med på å bære oss frem videre <3


Noen ganger må vi bare skru av telefonen, legge den igjen hjemme og koble helt ut. Det er ikke fordi vi føler folk maser, men vi opplever til tider at det å svare på meldinger og telefoner er nesten uoverkommelig. I begynnelsen, under det verste sjokket, hadde vi ingen krefter eller mulighet til å svare.Vi hadde en liten dyrebar tid sammen med gutten vår, og i tillegg var det all planleggingen av minnestund, begravelse, hjemreise, og alt besøket i forbindelse med dette som opptok all vår tid og krefter. Samtidig måtte vi fortsette å være foreldre for vår kjære lille datter. Kun de mest nødvendige telefonene ble tatt for å ordne saker og ting.

Vi føler ikke vi må unnskylde oss for dette, vi vet at ingen forventet å få svar, men en sitter igjen med følelsen av å ikke klare å mestre alt på en gang og får dårlig samvittighet. Men hvem klarer vel det i en slik tragedie?
Nå, 8 uker senere sitter jeg fortsatt og føler jeg skulle ringt mange telefoner til venner og familie som jeg nesten ikke har fått snakket med, men tiden og kreftene strekker bare ikke til. Jeg må gjøre det på dager hvor jeg har litt overskudd og føler meg litt sterkere. Til nå har det bare vert noen få slike dager, og da har jeg hatt behov for å bruke disse til å bare samle krefter,gjøre litt koseligere ting,hente ny energi og ta vare på disse. Det er ikke det at jeg gruer meg til å snakke med noen, men det krever mye mer energi enn en skulle tro. Det å prate om de samme tingene kan noen ganger være godt, men noen ganger være veldig slitsomt også.
Derfor føler jeg at gjennom denne bloggen, kan de som ønsker å følge litt med oss og se hvordan dagene våre går, titte innom her, dersom de ikke har snakket med oss på en stund.

Dette blir ikke en selvhjelps blogg i den forstand at det bare skal bli mange tunge tanker og beskrivelser, men en kommer ikke utenom at det er sorgen vi opplever nå som vil prege innleggene mine og få mye fokus i tiden fremover. Det er slik livet vårt er akkurat nå. 
Jeg er heller ikke ute etter medlidenhet eller at folk skal synes synd i oss, men for meg er det godt å føle at folk er rundt oss og kanskje kan ha noen ord som både er hjelpende og støttende. Noen har kanskje opplevd lignende situasjoner, eller kjenner noen som har det. Kanskje er det noen som har gode råd eller tips om ulike ting til oss også. Det finnes mange varme og kloke mennesker der ute som muligens har noen ord som hjelper mer enn de tror.

Det er stor tabu knyttet til sorg og hvor mye en skal dele. Jeg vet ikke hvor mye jeg kommer til å dele, det får komme litt etter hvert. Det å miste et nyfødt barn kalles "den stille sorgen". Og slik føles det også. En ensom sorg....
Å endelig skulle få møte lille nurket sitt, og ikke minst dele stoltheten og morskjærligheten med både barnet sitt og omverdenen, etter 9 måneder på innsiden, er vel noe vi alle gleder oss over å få gjøre.Vi fikk ikke vise vår Jonathan til så mange.Vi sitter med en like stor kjærlighet til han, som for storesøster Leah og eventuellt flere fremtidige barn. Det er utrolig godt å kjenne på denne kjærligheten, men samtidig så utrolig vondt, fordi vi ikke får vise og fysisk dele den med Jonathan <3 Men her vil jeg hedre å ære gutten min, få utløp for min kjærlighet for han, og dele han med dere.

Det vil komme bilder, beskrivelser og tanker, noen sterkere enn andre, men det er slik vår hverdag er nå.Vi ser ikke på gutten vår som død på bildene, en nyfødt og varm,velskapt fersk liten gutt, akkurat som alle andre nyfødte barn. Ingen ting er så vakkert som det. Men forskjellen er at dette lille babyhjertet, er helt stille.
Vi var utrolig heldige og fikk forevige mange fine minner med fotograf bilder, bare en time etter han ble født. Dette er nydelige bilder som vi synes kan deles med alle som vil se, men håper selvfølgelig ingen føler seg støtt av det jeg deler.

Noen dager etter fødselen skrev jeg min historie om hvordan jeg opplevde 7.januar 2014.Alle mine følelser og hvordan hele dagen artet seg, veldig detaljert. Det er utrolig vanskelig å gå i gjennom hele fødselen i dype detaljer og skrive dette ned. Det tok lang tid, mange tårer og mange pauser. Men det var viktig for meg! Jeg måtte skrive når jeg fortsatt husket alt klart, og jeg tror det har hjulpet meg å få på plass noen tanker. Tror det vil være hjelp i å kunne gå tilbake og lese om ting som etter hvert blir litt uklare. Ser allerede hvor mye jeg spør om på ny og på ny fordi hodet mitt er et eneste stort kaotisk sted. Å få en sjokkbeskjed som vi fikk, er som å få en bowlingball kastet i magen,man hiver etter pusten....Hjertet blir brutalt revet i stykker!

Denne beskjeden og uvirkeligheten forfølger meg hele tiden. Dag og natt, hvert eneste minutt surrer de uvirkelige ordene i hodet på meg: Beklager, men her er ikke liv. Beklager, men her er ingen tegn til liv.

Jeg prøver å bearbeide disse ordene hele tiden, prøver å akseptere dette. Det sies at det er medisin i hver tåre, og da er det nok stor hjelp i å skrive og bare la elven renne, selv hvor vondt og tøft det er å gå inn i disse detaljene. Men jeg er glad jeg har fått skrevet mine tanker om denne dagen.

Livet er blitt snudd opp ned, og nå er det: Livet før,og livet etter 7.januar 2014.

Flere lurer på hva som hendte med lille gutten vår.

Jeg vil fortelle min historie om da lille Jonathan kom til verden, men jeg bruker litt tid på å skrive denne veldig personlige blogg posten på en måte som føles riktig å dele for meg.

Livet har vi fått i gave,

i verden har vi hver vår plass.

Ingen vet hva morgendagen bringer,

livet er skjørere,enn det skjøreste glass.

Klem