tirsdag 25. mars 2014

Tiden etter....Del 2

( Dette er en del av en serie. Det kan være lurt å lese del 1 her først )

Vi var på sykehuset i litt over 2 døgn etter fødselen. Timene består av mange uklare ting, men også veldig mange sterke minner. Det kan kanskje høres veldig rart ut, men jeg kaller det gode minner. Det er liksom den beste tiden vi har hatt, i den verste tiden vi opplever
Vi fikk oppleve Jonathan på utsiden selv om han ikke levde. Vi fikk studere hvert et trekk hos han, kose med han, sove med han mellom oss, stelle og kle på han, stryke det myke håret hans, kjenne den deilige babylukten og klappe den myke glatte nyfødte huden. Jeg fikk holde han tett inntil brystet så ofte jeg ville, det gjorde så godt, men også ubeskrivelig vondt at hans hjerte ikke slo tilbake mot mitt.

Vi tok en masse bilder! Bilder er noe av det viktigste vi har nå sammen med minnene! Vi er så evig takknemlig for at Jonathans jordmor tenkte klart for oss. Ikke mange minuttene etter at Jonathan kom til verden, spurte hun om det kunne være aktuelt at en fotograf kom og tok bilder av Jonathan for oss. Det er ikke vanlig praksis å tilby dette, men hun kjente fotografen personlig og ville da gjerne hjelpe med å kontakte henne. Det var først veldig rart, skulle det komme en fotograf inn på fødestua, jeg lå fortsatt i fødesengen, jeg skjønte såvidt hva som hadde hendt, det virket litt absurd med det samme. Men vi klarnet hodet, og syntes det var utrolig om vi kunne få ta skikkelige bilder av han når han var nyfødt! Han var så nydelig og fin, såvidt en kunne skimte dødstegn på lepper og negler. Han hadde bare vert død i noen få timer i magen. Vi måtte forevige hvert et trekk av han med det samme!
Fotografen bestemte seg heldigvis fort for å ta oppdraget og kom raskt. Hun tok på seg et oppdrag utenom det vanlige, et virkelig tøft oppdrag, men som betyr mer enn ord kan beskrive for oss som sitter tilbake og bare har bilder og minner igjen! I tillegg var dette samme fotograf som hadde tatt både gravid- og nyfødt bildene av Leah, ei kjempe flink og behagelig dame. Det var helt tilfeldig, vi visste ikke hvem det var før hun kom, men det gjorde alt enda mer spesielt at det var ei vi kjente til. Det var en fin time med fotografering, stille og rolig, uten en masse utstyr, kun et kamera. Tusen takk for hjelpen AidaFoto.



Del gjerne dette tipset om du skulle kjenne noen som dessverre opplever å miste sitt barn. Jeg vil tro de blir veldig takknemlig i etterkant.

Vi fikk etterhvert et eget rom hvor vi kunne få ta imot besøk når på døgnet vi måtte ønske.Vi kan ikke få takket personalet på sykehuset og andre involverte disse dagene nok. Sykepleiere byttet arbeidsstasjoner slik at vi kunne forholde oss mest mulig til de samme personene. Jordmoren som tok imot Jonathan kom på fridagen sin for å snakke med oss før vi dro hjem, Legen kom på overtid for å ta en prat og svare på spørsmål vi hadde. De ringte telefoner for oss og strakk ut sine armer og sa: Vi gjør hva som helst for dere, om det er noe som kan hjelpe dere. Alle sammen viste sin medmenneskelige side og sørget sammen med oss. Det var mange lys i mørket for oss disse dagene og vi følte oss veldig godt ivaretatt tross alt.

Første møtet med storesøster og familie var veldig trist! Jeg glemmer aldri Leah`s undrende blikk når hun kom inn i rommet. Der satt jeg med Jonathan i armene, lillebror var kommet ut av magen, og alle gråt, hva var det som foregikk?? Jeg kunne se at hun var veldig tankefull....Men hun krøp rett opp i sengen til oss, la seg over Jonathan å lagde de beste koselydene jeg noen gang har hørt imens hun kysset og strøk på han <3 Endelig var lillebroren hennes kommet, hun var så begeistret, men samtidig skjønte hun at noe var galt! Hun var glad og trist på samme tid! Hun var fryktelig stolt, men veldig usikker også. Vi hadde en verdig stund, med både smil og tårer. Det var så godt å få være sammen med begge barna våre <3



           

Det var mye som skjedde denne dagen. En masse informasjon om hva som hadde skjedd og hva som ville skje videre. Det er mye som er uklart etter fødselen, utenom det jeg har beskrevet. Alt var så uvirkelig, jeg hadde vært igjennom en ubeskrivelig tøff fødsel, jeg var så tom, så fryktelig sliten og forvirret. Det føltes som om jeg gikk rundt og rundt i et stort mørkt rom uten å kunne se eller skjønne hvor jeg skulle gå.
Så ble det kveld, og vi måtte prøve å sove, men hvordan skulle jeg klare det? Jeg har aldri før følt meg så sliten, så utmattet og så trist, men det var umulig og sove nå. Det var så mange tanker og følelser...og en tanke om fremtiden ramlet inn. FREMTIDEN?!? Herregud jeg ble livredd!!

Dagen etter var mye det samme. Det var så mye å ta innover seg, jeg hørte alt som ble fortalt fra alle, men jeg var slik i sjokk at jeg ikke klarte å oppfatte informasjonen skikkelig. Det ble snakk om å velge begravelsesbyrå. Begravelse!? Å skulle begrave sønnen vår var en tanke så fjern som den kunne bli. Jeg hadde ikke klart å tenke på det, selvfølgelig skulle han få en verdig og fin begravelse, men på det tidspunktet var dette helt utenkelig. Jeg hadde akkurat født gutten vår å nå skulle vi planlegge begravelse. Det var så uendelig store kontraster!

Imens andre øvde på å amme sine små, planlegge hjemreise, lykkelige og glade, planla vi hvilken kiste han skulle legges i. Hvordan kistenedleggelsen, den kommende minnestunden og vårt siste farvel i begravelsen skulle bli. Og deretter dra hjem uten vår lille skatt.

Den siste dagen på sykehuset var vanskelig å forstå...Jeg ble forferdelig stresset da tidspunktet vi hadde avtalt til kistenedleggelsen nærmet seg. Vi skulle få se han igjen på minnestunden noen dager etter, men dette var siste gang jeg skulle få holde han. Jeg klamret han inntil meg, la han på brystet mitt, en siste gang, jeg klarer fortsatt ikke idag og skjønne at dette var siste gang......

Vi vasket og stellet han. Kledde han i det nydelige hentesettet som var laget til han av hans bestemor. Vi kledde på han ull fra innerst til ytterst og la han i ullteppet jeg hadde strikket til han. Det kan virke helt ubetydelig, men for meg var det viktig å bruke ull fordi det varmer godt. Klærne var nå det eneste som kunne varme den lille kroppen.
Det var så godt å få se han i klærne som var laget til akkurat han. Som var laget med kjærlighet og tanker om han når de ble strikket. 

Det var godt å få gjøre dette selv. Bare vi tre, til å stelle og nyte han slik vi ville gjort det om han hadde vært her idag. Det er et veldig godt minne, men også noe av det vanskeligste vi har gjort. Å gjøre han klar, til å gi han fra oss, det føltes som om vi krysset grenser som ikke skal krysses og oppleves av noen. Det strider mot alt, foreldre skal ikke miste sitt barn!







Klem




4 kommentarer:

  1. Tårene trille Cecilie.. Heilt ufatteligt!! :( Nydelige Jonathan <3

    SvarSlett
  2. <3 Nydlige lille engelen Jonathan <3

    SvarSlett
  3. Det er så ubeskrivelig sterkt å lese dette! Mange minner strømmer på...

    Så nydelige bilder av en nydelig liten englegutt. Han ser jo virkelig helt levende ut!

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er nok ikke lett for deg å lese når du kjenner på mange av de samme følelsene igjen :( Det er vondt å vite at du også har mistet din lille skatt <3 Det er ihvertfall fint å kunne lese inne hos deg hvordan du har det nå i ettertid. Finner mye trøst i det.
      Han var så utrolig fin og så så levende ut ja at det både var og fortsatt er så vanskelig å begripe at han var ikke levde.
      Himmelen har fått enda en nydelig engel. Det er helt sikkert <3

      Slett

Takk for at du leser:)
Blir glad om du vil legge igjen en liten hilsen....