( Dette er en del av Capture your grief utfordringen. For å forstå litt mer av hva jeg deler i dagene fremover, kan du lese om prosjektet i dette innlegget her. )
Who were you before your children died? Do you miss anything about that person? What did you love about that person? Did you dislike anything? Do you see your life as before and after or do you believe that you have always been changing?
Hvem var jeg før vi mistet Jonathan?
Jeg var ei lykkelig jente, som levde et trygt og godt liv. Jeg elsket å oppnå ting jeg begav meg ut på, og jeg likte at det skjedde nye, spennende ting i livet mitt. Alltid et nytt prosjekt, alltid en ny plan og mange fremtidsdrømmer om hva jeg ønsket for livet mitt.
Jeg har mange ganger lest tragiske, forferdelig triste historier...Ikke bare om barne død, men mange tunge skjebner som livet bringer.
Jeg har grått mange tårer, hatt dyp medfølelse for de pårørende, og kjent på takknemligheten over det "lite" bekymringsfulle livet jeg levde.
For dette skjer ikke meg, ikke sant? Det er slik vi bare leser om det!
Lite visste jeg hvor mange barn som faktisk dør når livet egentlig skal begynne....Lite visste jeg om alt som kan skje under svangerskapet og fødselen. Det går jo som oftest bra!
Men dessverre gjør det ikke alltid det.
Jeg har mange ganger tenkt at livet mitt er så bra at det nesten er for godt til å være sant! Jeg har til og med sagt det høyt flere ganger til min kjære....Bare måneder før jeg fødte Jonathan, lå jeg i armene hans en kveld, kjente på de lykkelige følelsene og sa nettopp disse ordene.
Slik må vi ikke tenke svarte han meg, og selvfølgelig bør vi ikke det. Det skal jo ikke skje oss noe vondt! Selvfølgelig skulle det ikke det! Men det er nesten som det gikk troll i ord...
Jeg har en god utdanning, en god jobb, funnet drømmemannen min, fått ei nydelig datter, bygd nytt hus, mange gode venner og familie, jeg har alt jeg måtte ønske meg. Så blir jeg igjen gravid og livet vårt skal bli beriket med nok et nydelig lite menneske. En gutt som vi alltid skal ha sammen med oss, vokse sammen med, oppleve livet sammen med, og skape en fremtid sammen med.
Og så er ventetiden over, og dagen er kommet hvor vi skal starte på dette nye kapittelet....Så skjer det! Alle planene, alle forventningene og drømmene om å få oppleve enda mer lykke i livet, blir revet i stykker og livet blir helt forandret....
Det skjedde, det mest utenkelige skjedde, og det skjedde meg!
Og fra den dagen, er det nå et skille, et skille der det var livet før, og livet etter. Ei Cecilie før, og ei Cecilie etter....
Det er ikke sikkert det synes utenpå, men tankegangen, den er veldig forandret.
Jeg savner å være naiv! Jeg savner å tro at det skjer ikke meg! Jeg savner å drømme om fremtiden, den fremtiden der jeg bestemte hva som skulle skje. Savner den trygge hverdagen og roen jeg hadde i sjelen....
Jeg savner å tro at jeg kan styre livet mitt....Savner å tro at jeg lever i et eventyr, hvor man lever lykkelig i alle sine dager!
Jeg kan bestemme hva jeg ønsker og få til i livet og hvordan jeg ønsker å leve det, men det er ikke alltid det går etter planen....
Vi vet aldri hva livet bringer, vi har ingen kontroll over livet.
Nå må jeg bare prøve å akseptere det, ta imot det livet jeg har fått tildelt, starte på nytt, prøve å finne en ny måte å leve dette livet på, selv med et stort tap og et stort savn. Stake ut en ny vei, hvor livet blir godt å leve igjen, selv med store arr i sjelen. Jeg skal ikke slutte å drømme, men har en lang vei å gå før jeg tør å tro at drømmene vil gå i oppfyllelse.
Men jeg jobber mot den dagen der jeg kan si at jeg har det veldig bra igjen, selv om vi har fått denne prøvelsen. At jeg finner ro i sjelen min, selv om savnet er der, For jeg tror at man lærer av alt. Man kommer styrket ut av alt.
Jonathan har gitt meg en gave som vil forandre meg. Kanskje til et bedre menneske, medmenneske, en bedre mamma og ei bedre kone. Jeg lærer for hver dag, og kanskje kommer jeg ikke til å savne den "gamle meg" heller med tiden. Bare den delen hvor jeg ikke konstant levde i frykt for at noe skulle skje mine barn, min mann og mine nærmeste...
Den redselen vil nok alltid forbli. For jeg vet at det kan faktisk skje meg.
Morgen dagens tema er
Now.
Hvem er jeg nå? Det vil jeg prøve å skrive litt om i morgen....
Bildet av oss er mitt bidrag til temaet hvem jeg var før. Lykkelig uvitende om hva livet skulle bringe 14 dager senere....
Klem
.jpg)
.jpg)
