Det er mange prøvelser en må igjennom....

Hverdagen er i gang igjen, men denne uken blir litt annerledes. I morgen skal vår kjære Leah legges inn på sykehuset og operere. Hun skal legge inn dren i begge ører, fjerne begge mandlene og polypper.
Hun har slitt med veske i ørene en stund og en operasjon må til. Vi hadde håpet på at hun skulle få gjort dette før jul, men ventetiden var lang og nå i disse tider synes vi det er enda vanskeligere at hun skal opereres.
Vi har opplevd hvor skjørt livet kan være, og tanken på å overlate vår lille jente i andres hender er ikke særlig god. Vi vet at dette ikke er noe livstruende operasjon, de opererer barn daglig for dette, men når vi har opplevd å være på feil side av statistikken en gang, har ikke tall noen betydning for oss lengre.

Vi har brukt mye energi på å forberede oss til dette og idag kjenner vi det ekstra godt. Det er aldri gøy når barna må opereres, og under de omstendigheten vi nå er i, er vi ekstra "tynnhudet" og frykten for at noe skal skje henne er veldig stor!
Det er så mange tanker som surrer. Bare det å være tilbake på sykehuset og overnatte der igjen drar frem mange minner. Jeg er redd for å se Leah bli redd, vi forbereder henne, men sykehuset er ikke en særlig morsom plass.
Jeg lurer på hva hun tenker....Etter alle inntrykkene hun fikk da Jonathan døde og tiden vi var på sykehuset, er jeg redd for at hun tror det samme skal skje henne. Tanken på å legge henne i narkose gjør meg kvalm...
Ventetiden når hun opereres blir lange minutter og det er denne delen jeg frykter mest. Pulsen slår fort når jeg bare tenker på det nå, så det blir en tøff time i morgen før vi får beskjed om at hun er ferdig....
Så er det tiden etter, faren for blødning o.l. Jeg ser ikke frem til den delen heller. Jeg er livredd for at noe skal gå galt, men prøver så godt jeg kan å ikke tenke tanken. Men når vi står midt oppi sorgen over å nettopp ha mistet et barn er ikke disse tankene til å unngå.

Men hun er nok i de beste hender og vil nok bli godt tatt vare på. Så satser vi på at hun slipper så mye smerter i etterkant.
Det høres nok veldig dramatisk ut, og ja vi er litt hysterisk. Vi er ikke de første som må gjøre dette, men det er ganske vanlig å bli litt ekstra på "tuppa" når det gjelder barna sine når en opplever det vi har opplevd.
Men vi krysser alle fingrer og tær og håper at alt går veldig fint! Så får vi heller tenke på at "livskvaliteten" hennes vil bli mye bedre etterpå.

Jeg er nok 1000 kilo lettere etter de neste par dagene...

Ønsker dere alle en fin fin uke :)
 

Klem