Barseltiden uten sitt barn....

Overskriften sier vel ganske mye. En barseltid uten sitt barn, har aldri vært i mine tanker. Jeg har heller aldri opplevd noe vondere og mer smertefullt.
De første 6 ukene etter fødselen kalles for barseltid, men hormoner og kropp er allikevel ikke tilbake til sitt normale helt og fullt etter disse ukene. Ihvertfall ikke hos meg.

En barseltid består av mye. En renselse står for tur når babyen er født. Man skal lære og amme og melkeproduksjonen settes i gang. De berømte barseltårene og alle hormonene som følger med, og ikke minst kroppen og bekkenet som skal tilbake til sitt normale etter 9 lange og for meg tunge måneder i svangerskap. Økt håravfall kan og forekomme og sikkert flere ting også. Det er ikke for alle likt, men dette er ihvertfall noe av det min barseltid bestod av etter at Leah ble født.

Mange lurer på hvordan denne tiden er for meg nå. Er den likedan selv om babyen er død?
Ja, det er den! Og denne gangen veldig forsterket og smertefull.....
Alt går sin naturlige gang, og kroppen tror man har sin lille skatt sammen med seg, og som trenger mat fra mammaen sin. Tårene triller av hormoner etter fødsel, disse har jeg, i tillegg til tårer av stor hjertesorg. Når jeg kom hjem fra sykehuset startet melkeproduksjonen med det samme. De sier at det ofte tar 2-3 dager før melken kommer skikkelig, og det var akkurat da vi kom hjem. Å våkne første natten hjemme med en veldig melkespreng var så hjerteskjærende og vondt at ord kan ikke beskrive. Å kjenne og se de første dyrebare melkedråpene gå til spille og kjenne tomheten av å være alene hjemme uten sin lille baby som skulle hatt melken...ja, jeg har faktisk ikke ord.
Melken kommer uansett, og jordmødrene fortalte meg at bare det at Jonathan hadde ligget mye inntil meg i 2 døgn kan forsterke produskjonen. Det er da man skjønner hvor sterkt samspillet er mellom mor og barn.
Vi måtte dra inn på sykehuset igjen etter 2 dager, da det ble utholdelig å gå med denne sprengen. Jeg kunne ikke lette på trykket, da det bare ville fortsatt produksjonen. Det finnes en tablett som kan gis til de som ikke ønsker eller kan amme for å stoppe melken, men det er sett en bivirkning med denne som kan gi litt "depresjon" og derfor ønsket de ikke å utsette meg for en mer komplisert sorgreaksjon. Jordmødrene hjalp meg med å legge press rundt brystene, slik at det ikke skulle bli plass til mer melk og produksjonen skulle stoppe. Jeg var sint, trist, og hadde veldig vondt. Jeg var frustrert over hver dråpe som rant ut, da jeg visste at min lille Jonathan som skulle hatt disse var en helt annen plass...
Jeg likte å amme Leah, den kjemien og blikkontakten man skaper sammen med barnet sitt er så verdifull. Jeg har stor forståelse for at ikke alle klarer eller kan amme av ulike grunner, men er så takknemlig for at jeg kunne det! Klart det er slitsomt til tider, og noen ganger er man litt lei. Men nå er det ingenting jeg heller skulle ønske, enn at jeg kunne sittet å mate min lille venn....

Jeg var plaget med bekkenet fra midten av svangerskapet og jeg kjenner til tider hvordan det krangler og knirker enda.
Håret mister jeg slik som når jeg ammet sist, og alt som skjer med kroppen gir meg et stikk i hjertet fordi jeg går igjennom dette selv om jeg ikke har babyen min her.

Jeg så frem til at all melken som var kommet var ferdig å rene ut, for jeg syntes det var så vanskelig å kjenne at kroppen min trodde min lille gutt var her og skulle ha mat. Tenkte at da har jeg én mindre ting å føle på, men når det begynte å gi seg, syntes jeg det var like tøft. Da følte jeg at kroppen plutselig forstod at jeg ikke trengte melken allikevel...

Å gå rundt i barseltid uten sitt barn er en sterk påminnelse for hva vi mangler. Jeg synes det er forferdelig tøft å se de som får trille, amme, stelle, kose og nyte sitt barn. Jeg unner de alle det aller beste, ingen fortjener å kjenne den smerten vi bærer på, men det er allikevel vondt for oss som har mistet, fordi vi ønsker så inderlig at det skulle gått like bra for oss.

Jeg har tatt litt avstand fra sosiale medier som facebook og instagram da jeg ofte kan få et slag i ansiktet når jeg åpner siden og mange nydelige små babyer vises bilder av her. Jeg har aldri tenkt en vond tanke om det, men at det forsterker vår sorg over tapet av Jonathan er ikke til å skyve bort. Jeg er så glad over å se hver og en som er kommet til verden levende og frisk, og har den største forståelse for at alle stolte foreldre vil vise frem sine små. Jeg har også delt bilder og vil forsatt gjøre det, men tankene går til vår gutt som ikke får oppleve livet.
Men jeg må bli vant til det, jeg vil for alltid mangle et barn og rundt meg kommer alltid nye barn til.
Men jeg må tilnærme meg dette i små steg og mitt eget tempo...

Jeg har nok noen ganger tatt ting i livet for gitt, jeg kan klage og syte over bagateller, men jeg har alltid vært takknemlig, og jeg har nå fått oppleve enda sterkere hvor mye mer takknemlig en kan bli. Sykehus presten sa så fint at man ikke kan ta det for gitt at en kan komme til sykehuset å få med seg et frisk og levende barn hjem. Alle håper jo det, og vi må alltid tenke at det går bra, og være positiv, men ikke alle opplever det. Det kan være du, det kan være meg, og dessverre for oss var det vi denne gangen. Enkelte ganger kan jeg bli svært provosert over ting jeg ser folk skriver eller sier, som virker helt tankeløst og som tar alt som en selvfølge. Men unnskylder dem med at de ikke har erfart hvor skjørt livet kan være.

Jeg er så glad for at flere har fortalt meg at Jonathan`s historie har gitt de en enda større takknemlighet over deres små barn og at de setter enda større pris på de barna de har fått ♥
Budskapet mitt med å dele min historie og tanker har nådd frem slik jeg ville. Enkelte mennesker har en evne til å se litt lenger og jeg er glad jeg kjenner flere slike gode mennesker!

Jeg fikk en utrolig fin melding i kveld av ei flott dame jeg kjenner som akkurat har fått en velskapt og nydelig liten gutt, og hennes ord varmet meg langt inn i hjerte. En nydelig skildring om hvor takknemlig hun er over sitt barn, tankene hennes til meg om den fine tiden hun er i som jeg går igjennom uten min gutt, og en fantastisk tilbakemelding om bloggen og hva Jonathan har gitt henne.
Jeg tar meg den friheten og deler noen linjer som hun skrev til meg i meldingen.

<< Du skal vite at Jonathan er i tankene mine og har lært meg mye om hva som betyr noe i livet >>

<< Jonathan vil aldri bli glemt, han er med i tankene som et symbol på kjærlighet. Takk - lille skatt ♥ >>

Tårene triller, jeg er så rørt og så glad for at Jonathan betyr noe for flere også og det viser at vår lille gutt`s korte liv ikke var forgjeves ♥ Tusen takk til skjønne deg som skrev de vakre ordene til meg ♥

             

Klem