Tiden etter....Del 4

(Dette er en del av en serie. Det kan være lurt å lese del 1 her, del 2 her, og del 3 her først)

Her sitter jeg og skal prøve å skrive litt om siste del i denne serien om tiden etter. Men det er litt vanskelig, fordi vi står midt oppi denne delen.

Etter den intense første uken hvor vi hadde fått kjenne på smerte, følelser, tanker, og inntrykk vi ikke unner noen, satt vi igjen mer slitne enn noen gang. Hva skulle skje nå? Det er så mye som skjer i begynnelsen og når alt det er gjort, hva da?

Det er da den virkelige sorgen begynner. Sakte men sikkert med dagene begynte vi å skjønne hva som hadde skjedd og det dyrebare vi har mistet. Et hav av tanker om hva vi har opplevd og hvordan vi skal fortsette livet uten Jonathan sammen med oss. Omverdenen går litt videre, imens vi jobber oss igjennom det jeg synes er den tyngste delen. Å prøve å leve så normalt som mulig, både for Leah' s del og for oss selv. Men med et stort og åpent sår i hjertet, er det ikke like enkelt å leve som før. Jeg vet ikke om jeg blir meg selv igjen 100%, men jeg vil prøver så godt jeg kan og har vel egentlig bare 2 valg. Å leve videre så godt som mulig slik vi gjorde før, eller gå rundt som "levende død". Sistnevnte alternativ er ikke aktuelt for meg, jeg tror heller ikke Jonathan hadde ønsket å se mamma slik.
Jeg leste dette en gang (husker dessverre ikke hvor):
En indianer satt og snakket med sitt barnebarn, han sa: "I alle mennesker bor det to ulver som sloss. Den ene er ond. I den onde fins det sinne, frykt, misunnelse, sjalusi, grådighet, arroganse, selvmedlidenhet, løgn og egoisme. Den andre er god. I den fins det glede, fred, kjærlighet, håp, ro, ydmykhet, velvilje, empati, sannhet og tillit. "Hvem er det som vinner", spurte barnet. "Den du mater", svarte bestefaren....
Jeg prøver så godt jeg bare kan.....

Men dagene er tunge og vi har fysisk vondt i kroppen. Sorg er fysisk vondt, det er et stort trykk i brystet hele tiden. Det er mange følelser og reaksjoner, jeg opplever en stor tristhet, en tomhet, svimmelhet, jeg kan falle bort med tankene, hjertebank, utmattelse, redsel, skjelving, intens gråting, mareritt og sårbarhet, men allikevel en intens kjærlighet. Og alt dette blir jeg fortalt, er helt normalt.

Vi har også bedre dager innimellom hvor vi henter ut ny energi til å takle de mer harde stundene. Det svinger veldig. Ordtaket "latter og tårer går hånd i hånd" kjenner vi virkelig på, og det er egentlig godt. Det gjør godt å få le, ha koselige stunder og med små skritt prøve å finne seg selv igjen.Det vil nok for alltid gå opp og ned, men forhåpentligvis med lengre mellomrom mellom de største nedturene.

Jeg synes vi klarer oss godt. Det er mange stunder hvor jeg ikke ser noe lys, men når jeg innimellom klarer å tenke på hvordan vi får dagene til å gå, synes jeg faktisk at vi er flinke.
Å møte hverdagen er ikke lett, men fra første stund har vi trosset frykten vår og tatt steget over dørstokken, til butikken, på aktiviteter, kafeer, dratt på besøk, kino, svømming m.m. Vi presser oss selv mange ganger, og noen ganger kan det bli litt for mye, andre ganger veldig godt å ha fått gjort. Vi må finne en balanse og jobber med det selv om vi blir fort slitne. Det skal ikke så mye til, men å bruke beina og komme seg litt ut opplever vi som godt.

Vi har mange å takke for støtten som vises oss. Vi klarer ikke dette alene, heldigvis føler vi oss heller ikke alene. Vi har mange rundt oss, og er utrolig glad for det. Dessverre opplever mange å bli veldig alene ettersom dagene går i lignende situasjoner.
For de fleste går livet videre en stund etter begravelsen, mens vi som sitter igjen starter på en vanskelig tid som er så annerledes enn den skulle ha vært. Det er ikke bare sorgen over tapet av Jonathan, men også en stor sorg over alt som ikke ble, alle forventningene vi hadde, og alle de gode stundene hvor vi nå skulle ha vært sammen alle fire. Vi blir stadig påminnet dette, i alt vi ser rundt oss. Og med dette såret i hjertet, men som kanskje ikke alltid synes på utsiden, er det en skremmende tanke for meg, hva når andre "glemmer" mens vi fortsatt har det veldig vondt?

Jeg vil ikke gå rundt å bare se trist ut, jeg smiler og hilser vennlig på de jeg møter. Det er ikke bestandig like lett, men jeg prøver, og jeg kjenner innimellom på en takknemlighet for livet, så jeg er ikke bare trist hele tiden.
Tanker om hva folk vil tro da de ser meg sykle, smile, le og leke ute med Leah i det deilige vår været, streifer meg innimellom. Har hun glemt alt nå? Sørger hun ikke, hvordan klarer hun å smile? Jeg prøver å tenke på hvordan jeg selv ville ha tenkt, om jeg så noen i samme situasjon som oss, og min tanke hadde vært: SÅ UTROLIG BRA!!! Så bra at de kommer seg ut, så godt å se at de fortsatt kan glede seg over ting, så godt å se de smile. Og jeg tror de aller fleste vi møter faktisk tenker det samme. Og gjør de ikke det, så får det heller bare være, da skjønner de ikke sorg uansett.
Jeg tror det er kroppens egen overlevelses mekaniske. Det er lov å ha fine stunder også, vi har ikke glemt Jonathan for det, smerten trykker like mye på innsiden, selv om den ikke alltid vises på utsiden.

Det største trykket med besøk er over, men vi har også begrenset det litt selv. Jeg skrev litt om det i innlegget om å dele sorgen her. Vi trengte litt ro, sammen bare vi 3 eller hver for oss. Vi må ta nye steg når det føles ok, teste seg selv i ulike situasjoner. Det er godt å kjenne at vi mestrer hverdagslige prøvelser, som vi noen ganger kan grue oss litt til. Jeg trenger å teste ut mine egne grenser, og klarer jeg det, ja så er det litt lettere neste gang.

Vi gleder oss over små ting. Leah som stadig vokser og utvikler seg, hun er blitt ei veldig stor jente. Det er artig og koselig å være sammen med henne, en kjekk alder når vi klarer å kommunisere veldig godt sammen. Hun synger, danser og forteller de morsomste ting. Våren er i anmarsj, sol og varmere temperaturer i luften, blomster som spirer og gror, det hjelper på alles humør.

Noen stikker innom en liten tur, andre drar oss med på ut på tur, vi får telefoner og meldinger om hvordan dagene går, og noe jeg er aller mest glad for: De gode små dryppene med energi som sendes meg i form av enkle meldinger med en klem, et hjerte, et lite dikt, en tanke eller bare et smilefjes og ønske om å ha en fin dag <3 Noen av venninnene mine er utrolig flinke til det. De sender meg nesten daglig en sms, en snap, eller en melding på facebook og det betyr mer enn jeg kan beskrive. De får fram et smil hos meg som gir masse energi! De tar seg litt tid til å gjøre dette og det gjør meg varm om hjertet. Jeg føler meg sett og det lindrer <3 Tusen takk jenter, dere er unike!

Jeg vil ønske dere alle sammen en fin dag i det flotte været, tror det er fint mange plasser i landet idag. Og selvfølgelig takke dere alle som leser. Det har vært noen lange og tunge innlegg i denne serien, men takk for at du tok deg tid til å lese.

Til slutt vil jeg dele et dikt min pappa fikk av en kollega som han igjen delte med oss. Jeg håper og tror at det med tiden vil føles slik.

Sorg er som en trekant som dreier rundt i hjerte med spisser som risper.

Det gjør vondt, forferdelig vondt, til trekantens spisser er avslitt og bare en rund kule igjen, som glir rundt uten smerte.

Sorgen er en prosess som tar tid, men den tar slutt.

Hvor lang prosessen er, beror på hva vi har mistet, hvilken ressurser vi selv har, og hvilken støtte vi mottar fra omgivelsene våre.

Men når gleden over det du har hatt, overskygger savnet av det du har mistet, når du vet at du aldri ville unnvært det du har tapt,

selv om du var klar over at du en gang kanskje måtte gi slipp på det, 

da er trekantens spisser avslitt og kulen blir en skatt i ditt hjerte.

Samme hvor vondt det vi opplever er, ville jeg aldri vært foruten Jonathan <3

Klem