Tiden etter...Del 1

( Dette er en del av en serie. Del 2 kan leses her, del 3 her , og del 4 her )

Det er 10 uker siden vårt mareritt ble til virkelighet. 10 smertefulle, uvirkelige og forferdelig triste uker.
Jeg må daglig fortelle meg selv at det fortsatt er sant, jeg drømmer ikke, det har skjedd, og det vil aldri forandres. Morgenen starter alltid slik. Jeg kjenner jeg våker før jeg åpner øynene, og må fortelle meg selv at livet er det samme idag også, før jeg tør og åpne de. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg forbereder meg liksom litt på denne måten, før jeg må opp å starte dagen.

Disse ukene er vanskelige å beskrive. Tiden den flyr, men samtidig ikke. Timene, dagene og ukene har gått, men livet vårt står liksom stille.
Jeg er stresset, forferdelig stresset, men vet ikke hvorfor. Vi prøver å stjele livet vårt tilbake, men det er vanskelig. Det kommer til å ta lang tid og det er nok derfor vi føler vi står fast selv om dagene går.
Det er jo ikke lenge siden dette hendte, 10 uker er ikke lenge.
Men det har skjedd mer disse ukene, enn hodet mitt klarer å forstå. Jeg har opplevd og tatt flere valg, alle veldig vanskelige valg, enn jeg har gjort igjennom mine 26 år. Det er kanskje ikke så rart at jeg føler meg stresset.....

Jeg prøver og sortere tankene hele tiden. Jeg strever med det fordi det er så mange inntrykk, så mye jeg trenger å gå igjennom gjentatte ganger, tanker og følelser om hva som vil skje videre, at jeg klarer ikke å få sortert. Hodet er så fullt at jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, så jeg ender opp med å bare bli enda mer urolig. Jeg trenger derfor å skrive ned mye av det som har hendt, del for del, slik at jeg kanskje kan finne litt mer ro inni meg om de ulike prosessene vi har vært igjennom.

Sorg er altoppslukende og veldig hardt arbeid! Det er fysisk vondt og det sliter på oss både fysisk og psykisk. Alt tar lengre tid, vi rekker ikke over like mye som før, vi faller bort og trenger mer tid til det meste.
Sorg består av mange ulike faser, vi har opplevd flere allerede og flere vil det bli. Jeg tenker hele tiden at jeg må sette meg ned å skrive før det bare blir enda mer å sortere, men vi prøver å leve hverdagene så godt som vi kan på vanlig måte, og når kvelden kommer er jeg så sliten at kreftene strekker ikke til. Men nå må jeg ta meg tid til nettopp dette.

Noe av det vil jeg skrive om her, men det vil nok bli litt langt. Jeg velger å dele det opp i 4 deler og vil starte med dagene på sykehuset etter fødselen, tiden og minnene vi fikk skape sammen med Jonathan. De mest dyrebare minuttene i mitt liv! Selv om hvert sekund jeg har ilag med Leah og min kjære er like betydningsfulle, får jeg aldri muligheten til å oppleve flere sammen med gutten min.

Jeg finner styrke i mange ord og setninger, og akkurat dette verset tror jeg det er mye sannhet i. Jeg tenker ihvertfall mye på disse linjene når det står på som verst.

Som dine dager er skal din styrke være 

                                                                                                                                                          5.Mosebok 33, 25

Klem