Å dele sorgen....

Jeg har gått veldig mange runder med meg selv om dette med å dele sorgen vår her på nettet. Jeg har skrevet en stund og lagret innleggene før jeg våget å dele. Når man deler av seg selv i sosiale medier, vil også dette bli en rolle som vil følge personen som deler. Dette er noe jeg har tenkt mye på, men noe i meg sier at jeg må skrive og da følger jeg magefølelsen. I sorg og tragedie er det veldig godt å føle gjenkjennelse og forståelse hos de som opplever lignende. Jeg har takket mange for deres åpenhet rundt dette temaet og lærer at det jeg opplever, føler og tenker er helt normalt.
Jeg har bestemt meg for å dele min sorg jeg også, som sagt fordi det hjelper meg å skrive og fordi jeg tror det kan være en fin måte å fortelle om hvordan vi har det i denne vanskelige tiden og tiden videre.

Gjennom bloggen åpnes det for et lite innblikk i hverdagen vår, der familie og venner andre steder i landet også kan følge.
Det er mange venner og familiemedlemmer som har fortalt oss at de så gjerne skulle ønske at de kunne delta og være sammen med oss i denne vanskelige tiden. Vi skulle også ønske at de kunne det, men har den største forståelse for at ikke alle kan slippe det de har i hendene, kaste seg på flyet og fly nordover til oss.
Vi vet at de tenker på oss,og vi vet at alle sammen hadde vert hos oss om vi bodde litt nærmere.
Det er utrolig hvor mye støtte i form av ord, hilsener, blomster, gaver og gode klemmer vi har fått og fortsatt får og vi håper alle sammen vet hvor mye det betyr og varmer. Det sies at ord blir fattige og det er de på mange måter. De kan aldri gi oss Jonathan tilbake, men dere skal alle sammen vite at ord de varmer, de støtter og de er med på å bære oss frem videre <3


Noen ganger må vi bare skru av telefonen, legge den igjen hjemme og koble helt ut. Det er ikke fordi vi føler folk maser, men vi opplever til tider at det å svare på meldinger og telefoner er nesten uoverkommelig. I begynnelsen, under det verste sjokket, hadde vi ingen krefter eller mulighet til å svare.Vi hadde en liten dyrebar tid sammen med gutten vår, og i tillegg var det all planleggingen av minnestund, begravelse, hjemreise, og alt besøket i forbindelse med dette som opptok all vår tid og krefter. Samtidig måtte vi fortsette å være foreldre for vår kjære lille datter. Kun de mest nødvendige telefonene ble tatt for å ordne saker og ting.

Vi føler ikke vi må unnskylde oss for dette, vi vet at ingen forventet å få svar, men en sitter igjen med følelsen av å ikke klare å mestre alt på en gang og får dårlig samvittighet. Men hvem klarer vel det i en slik tragedie?
Nå, 8 uker senere sitter jeg fortsatt og føler jeg skulle ringt mange telefoner til venner og familie som jeg nesten ikke har fått snakket med, men tiden og kreftene strekker bare ikke til. Jeg må gjøre det på dager hvor jeg har litt overskudd og føler meg litt sterkere. Til nå har det bare vert noen få slike dager, og da har jeg hatt behov for å bruke disse til å bare samle krefter,gjøre litt koseligere ting,hente ny energi og ta vare på disse. Det er ikke det at jeg gruer meg til å snakke med noen, men det krever mye mer energi enn en skulle tro. Det å prate om de samme tingene kan noen ganger være godt, men noen ganger være veldig slitsomt også.
Derfor føler jeg at gjennom denne bloggen, kan de som ønsker å følge litt med oss og se hvordan dagene våre går, titte innom her, dersom de ikke har snakket med oss på en stund.

Dette blir ikke en selvhjelps blogg i den forstand at det bare skal bli mange tunge tanker og beskrivelser, men en kommer ikke utenom at det er sorgen vi opplever nå som vil prege innleggene mine og få mye fokus i tiden fremover. Det er slik livet vårt er akkurat nå. 
Jeg er heller ikke ute etter medlidenhet eller at folk skal synes synd i oss, men for meg er det godt å føle at folk er rundt oss og kanskje kan ha noen ord som både er hjelpende og støttende. Noen har kanskje opplevd lignende situasjoner, eller kjenner noen som har det. Kanskje er det noen som har gode råd eller tips om ulike ting til oss også. Det finnes mange varme og kloke mennesker der ute som muligens har noen ord som hjelper mer enn de tror.

Det er stor tabu knyttet til sorg og hvor mye en skal dele. Jeg vet ikke hvor mye jeg kommer til å dele, det får komme litt etter hvert. Det å miste et nyfødt barn kalles "den stille sorgen". Og slik føles det også. En ensom sorg....
Å endelig skulle få møte lille nurket sitt, og ikke minst dele stoltheten og morskjærligheten med både barnet sitt og omverdenen, etter 9 måneder på innsiden, er vel noe vi alle gleder oss over å få gjøre.Vi fikk ikke vise vår Jonathan til så mange.Vi sitter med en like stor kjærlighet til han, som for storesøster Leah og eventuellt flere fremtidige barn. Det er utrolig godt å kjenne på denne kjærligheten, men samtidig så utrolig vondt, fordi vi ikke får vise og fysisk dele den med Jonathan <3 Men her vil jeg hedre å ære gutten min, få utløp for min kjærlighet for han, og dele han med dere.

Det vil komme bilder, beskrivelser og tanker, noen sterkere enn andre, men det er slik vår hverdag er nå.Vi ser ikke på gutten vår som død på bildene, en nyfødt og varm,velskapt fersk liten gutt, akkurat som alle andre nyfødte barn. Ingen ting er så vakkert som det. Men forskjellen er at dette lille babyhjertet, er helt stille.
Vi var utrolig heldige og fikk forevige mange fine minner med fotograf bilder, bare en time etter han ble født. Dette er nydelige bilder som vi synes kan deles med alle som vil se, men håper selvfølgelig ingen føler seg støtt av det jeg deler.

Noen dager etter fødselen skrev jeg min historie om hvordan jeg opplevde 7.januar 2014.Alle mine følelser og hvordan hele dagen artet seg, veldig detaljert. Det er utrolig vanskelig å gå i gjennom hele fødselen i dype detaljer og skrive dette ned. Det tok lang tid, mange tårer og mange pauser. Men det var viktig for meg! Jeg måtte skrive når jeg fortsatt husket alt klart, og jeg tror det har hjulpet meg å få på plass noen tanker. Tror det vil være hjelp i å kunne gå tilbake og lese om ting som etter hvert blir litt uklare. Ser allerede hvor mye jeg spør om på ny og på ny fordi hodet mitt er et eneste stort kaotisk sted. Å få en sjokkbeskjed som vi fikk, er som å få en bowlingball kastet i magen,man hiver etter pusten....Hjertet blir brutalt revet i stykker!

Denne beskjeden og uvirkeligheten forfølger meg hele tiden. Dag og natt, hvert eneste minutt surrer de uvirkelige ordene i hodet på meg: Beklager, men her er ikke liv. Beklager, men her er ingen tegn til liv.

Jeg prøver å bearbeide disse ordene hele tiden, prøver å akseptere dette. Det sies at det er medisin i hver tåre, og da er det nok stor hjelp i å skrive og bare la elven renne, selv hvor vondt og tøft det er å gå inn i disse detaljene. Men jeg er glad jeg har fått skrevet mine tanker om denne dagen.

Livet er blitt snudd opp ned, og nå er det: Livet før,og livet etter 7.januar 2014.

Flere lurer på hva som hendte med lille gutten vår.

Jeg vil fortelle min historie om da lille Jonathan kom til verden, men jeg bruker litt tid på å skrive denne veldig personlige blogg posten på en måte som føles riktig å dele for meg.

Livet har vi fått i gave,

i verden har vi hver vår plass.

Ingen vet hva morgendagen bringer,

livet er skjørere,enn det skjøreste glass.

Klem