Da vi skulle dra hjem fra sykehuset etter kistenedleggelsen hadde jeg veldig blandede følelser. Det skulle på en måte bli godt å komme hjem å ta et steg videre, men samtidig grudde jeg meg veldig til å forlate sykehuset tomhendt og komme hjem til alle tingene som sto klart til Jonathan.
Jeg husker så godt den lykkelige og spennende følelsen av å komme inn døren hjemme med Leah for første gang. Vi startet en helt ny epoke i livet sammen med en liten skatt som som vi skal ta vare på å dele livet vårt med.
Denne gangen skulle vi starte et helt annet kapittel i vårt liv. En del av livet jeg aldri hadde tenkt skulle hende oss, en del av livet jeg ikke unner noen og en del av livet som for alltid vil følge og prege oss. Døden er en del av livet, men så vanskelig å akseptere når man mister sitt barn.
Det var ufattelig tøft å dra hjem og forlate Jonathan alene. Men takket være den mest fantastiske damen som skulle ta med seg Jonathan til kapellet i nærheten hvor vi bor, klarte jeg å vri tankene over til at han var i de beste hender hos henne. Dette var ei dame fra begravelsesbyrået her i kommunen, et utrolig varmt og kjærlig menneske som viste oss en enorm omsorg og støtte! De siste ordene hun sa til oss før vi dro den kvelden var at hun skulle passe på skatten vår, og akkurat det betydde veldig mye for meg. <3 Å høre henne si så kjærlig at hun skulle passe på han, gjorde at jeg klarte å gå derifra med en trygghet om at han ikke var alene <3
De 3 dagene hjemme før minnestunden virket så tomme. Virkelig tomme. Jeg gikk rundt meg selv, visste ikke om jeg skulle stå, gå eller sitte. Jeg bare eksisterte uten å allikevel være til stede. Men det skjedde så mye. Det var mye besøk, det var mye planlegging. Vi skulle ha minnestund med åpen kiste for nærmeste familie og venner, begravelse 2 dager etter det. Alt som hadde hendt og som skulle skje foregikk på bare en uke!
Det var uvirkelig. Dåp planlegging ble byttet ut med begravelse. Hvilke sanger skulle vi synge? Hvordan skulle blomstene se ut og hva skulle vi skrive på sløyfene? Hvilke ord skulle vi si? Hvem skulle bære og hvem skulle senke? Etterselskapet, hvordan gjennomføre det? Jeg måtte klype meg i armen flere ganger for å skjønne at jeg satt og planla dette. Men vi fikk veldig god hjelp og det ble 2 verdige stunder sammen med alle som ønsket å ta farvel med Jonathan.
Det var veldig viktig for oss å få vise Jonathan til de som hadde gledet seg sammen med oss gjennom svangerskapet. Vi er veldig glad for at vi valgte å ha en minnestund med åpen kiste i forkant av begravelsen. Både for å møte venner og familie før vi skulle følge han til graven, men mest for at de skulle få se og stryke på han, slik at Jonathan ikke bare ble gutten de har hørt om, men aldri sett. Vi er så stolte over den lille gutten vår og da føltes det godt å få vise han frem.
Vi fikk litt tid alene med Jonathan før de andre kom inn og det var viktig. Vi hadde ikke sett han på 3 dager og dette var siste gangen vi skulle få se han. Han var like nydelig som da vi dro fra sykehuset. Hudfargen hans var som vår og det var kun de små blå leppene som kunne tilsi at han ikke levde. Det var Marit fra begravelsesbyrået som hadde ordnet istand så fint der han lå. Pyntet lokalet med blomster og lys. Vi hadde med en cd med god natt sanger som Leah bruker å høre på når hun legger seg, det var fint med litt rolig og barnlig musikk i bakgrunnen. Marit sa noen fine ord og fortalte litt om hva som hadde hendt med Jonathan, noen leste dikt de hadde skrevet og lagt i kisten, vi sang Lille Petter edderkopp 2 ganger etter Leah`s ønske, og vi sang sammen Kjære Gud jeg har det godt. Denne sangen sang vi til han på sykehuset også, og er blitt Jonathan`s sang sa Leah. Hun fikk med seg alle detaljene.
Vi kysset og klemte den lille engelen vår en siste gang før min kjære svøpet Jonathan og vi sammen skrudde igjen skruene da lokket ble lagt på.
Vi er så takknemlig for de som kom og delte denne stunden sammen med oss! Det sitter igjen som et kjært minne <3
Leah lettet på stemningen etterpå med sin skjønne sjarm og tok noen dansetrinn for lillebror og alle oss andre <3 Barn er utrolige <3
14.januar var det ekstra tungt å stå opp for å forberede seg til siste farvel med den vesle gutten vår. Dagen var kald og grå, det føltes som om jeg bar mange tonn, jeg slet med å forstå hva som skulle skje.
Vi dro til kirken litt tidlig og var der en stund alene før begravelsen begynte. Vi kom inn i det store kirkerommet der den lille kisten hans sto med en masse nydelige blomster rundt. Det hang 2 lange lenker fra galleriet med hjerter som var laget av alle barnehagebarna til jul, akkurat det varmet langt inn i sjelen da jeg kom inn. En masse røde hjerter laget av små barnehender hang der så vakkert over den lille kisten. Jeg var så glad for at de hang der, det passet så fint og fylte kirkerommet med ekstra kjærlighet.
Vi sto der sammen jeg og min kjære, holdt rundt hverandre og kikket på den lille kisten. Så urettferdig at vår lille gutt ikke skulle få oppleve livet.
For alltid i våre hjerter
Sov søtt elskede Jonathan
Mamma
Pappa
Leah
Det var mange som møtte opp for å vise sin støtte og ta farvel med Jonathan. Vi setter utrolig stor pris på det. Vi synes det var en veldig verdig og fin begravelse med mange fine ord som ble lest av besteforeldre og andre familiemedlemmer. Jeg og min kjære sa også noen ord og leste et dikt vi hadde skrevet til gutten vår. Presten hadde en fin tale og sang i tillegg solo til sangen Gje meg handa di ven. En sang som står meg veldig nært og ble nydelig gjennomført av han. Veldig rørende og fint at det var presten som sang denne. Ingen er så trygg i fare, Ikke en spurv til jorden og Blott en dag var salmene vi hadde i kirken, og i tillegg hadde vi den beste bakgrunnsmusikken, vår lille jente som satt og nynnet rolig og vakkert gjennom hele begravelsen. Det gav en fin gjenklang i kirkerommet, alle hørte det og presten sa det også i talen sin at det var så vakkert. Det var liksom hennes måte å trøste oss andre på, og det gjorde hun virkelig.
Når vi skulle gå ut gikk min kjære frem og løftet den lille kisten opp i armene sine og sammen gikk vi ut av kirken. Organisten spillte melodien vuggevise ( den som ofte er i spilledåser) som vi også sang ved graven etterpå. Disse stegene er de tyngste jeg noen gang har tatt. Jeg skalv og jeg gråt, men var også utrolig grepet over å se hvor fint min kjære bar sønnen vår til sitt siste hvilested. Vår lille Jonathan i fars sterke armer og som han så nydelig sa: vi har skapt han, vi har båret han frem og jeg skal selvfølgelig bære han en siste gang.
Vi ble spurt om vi ønsket å senke kisten selv, da det blir brukt tau til senking av så små kister. Jeg synes dette er den tøffeste delen av en begravelse. Å se kisten bli senket ned i jorden. Min kjære sa han ville være med å gjøre det, jeg for min del trodde at det ville bli for mye for meg å klare.
Men når dette skulle skje, fikk jeg et veldig behov for å gjøre dette sammen med min kjære og tok tauene og vi senket kisten forsiktig ned på en seng av roseblader. Jeg vet ikke hvor jeg hentet styrken ifra til å gjøre dette, og jeg brast sammen etterpå. Men er veldig glad nå i ettertid at jeg klarte det og at det var hans mamma og pappa som førte han verdig frem til siste slutt sammen.
Jeg sa til min søster før vi dro til kirken at jeg synes det er forferdelig å begrave noen når det er vinter og kaldt i jorden. Det var som sagt grått og kaldt ute denne dagen, men ikke snø. Men da sa hun noe som trøstet meg og fikk meg til å føle det helt annerledes. Hun sa at når det daler snø fra himmelen føler hun at det legger seg et rent og fint lag over jorden. Det synes jeg var en fin tanke. Når utgangen startet og kirkedørene åpnet seg følte jeg en lettelse da jeg så at det var begynt å snø ute. Jorden fikk faktisk et rent og hvitt lag til vår lille engel skulle gravlegges.
Du blir aldri glemt lille venn, vi vil alltid elske deg <3
D va godt du syns d hjalp❤️eg lika tenka på snøen på den måten. Jordå blir liksom litt rein når snøen komme..
SvarSlett