mandag 6. oktober 2014

Dag 4. Now


( Dette er en del av Capture your grief utfordringen. For å forstå litt mer av hva jeg deler i dagene fremover, kan du lese om prosjektet i dette innlegget her ).


Jeg fikk ikke anledning til å skrive om temaet Now for noen dager siden. Jeg kjenner det faktisk ble litt vanskelig å skulle skrive noe om hvilken person jeg er nå, etter Jonathans død. Hvordan det har forandret meg....Det er mye som har forandret seg, men det er ikke så lett å sette ord på alt.


Jeg har alltid vært redd for livet mitt, redd for mine kjære, og redd for døden.
Jeg er så redd for Leah og min kjære! Frykten for at det skal skje dem noe er ganske sterk. Man vet aldri når livet brått blir snudd opp ned, og jeg vet hvor vondt det er å miste det mest verdifulle man har. Dermed er frykten for å miste flere veldig stor.


Men som jeg har skrevet tidligere, var jeg mye mer naiv før. Det skjer ikke meg!
Nå vet jeg at det skjer meg, og det kan like godt skje meg igjen. Det er ingen som sitter og velger ut hvem som skal bli neste mann ut. Døden tar ikke hensyn til om den har rammet vår familie før. Om vi har opplevd det store mareritt og fått store påkjenninger på livets veg, så vet jeg at jeg ikke er "fritatt" fra døden videre i livet. 
Statistikk er ikke lenger noe jeg bryr meg om. Vi har vært på feil side en gang, vi var en av de få røde tallene, og da er dette med tall ganske fjernt for meg.
Jeg lever idag med redselen for at det skal skje dem noe med ganske hardt trykk. Ikke slik at det "tar over livet mitt", men en redsel som alltid trykker ekstra og det er annerledes enn før.


Frykten for det ukjente har gjort at døden har vært "skummel" i mine tanker.
Nå, etter vi har hatt døden så nært innpå, har jeg fått et helt annet syn på den. Jeg er ikke redd for den lenger, nå er jeg bare redd for livet mitt.
Jeg lever i troen på at vi en dag møter igjen de vi har mistet, og nå har jeg en engel i himmelen som jeg en dag skal få se igjen ♥ Frykten for det ukjente er ikke lenger det den var....
En god hjelp på denne veien er boken jeg skrev om i dagens tema Books, som du kan lese om i dette innlegget.


Livet er vanskelig og tøft nå. Vi er fortsatt i en sorgprossess og vil nok være det en god stund til. 
Men samtidig har vi mange fine og gode dager også. Jeg smiler og jeg ler, jeg koser meg og kan tulle. Jeg har aldri dårlig samvittighet for det. 
Jeg nyter hvert øyeblikk jeg har sammen med de jeg bryr meg om, tar ingen ting for gitt lenger. Jeg orker ikke bry meg om bagateller, de har ingen betydning lenger.  Det er jo positive erfaringer man får, når man opplever hvor fort det kan snu.

Jeg har aldri før følt meg så svak, samtidig som jeg aldri før har vært sterkere heller. Jeg er stolt over å få til det jeg forsøker meg på! Det koster meg som regel mye mer enn før, men desto større er gleden over å nå mine mål.
Jeg har opplevd det man frykter mest, og jeg lever fortsatt! Jeg er ikke ett offer, jeg har overlevd!

Jeg har mye å leve for, og jeg har mange drømmer for fremtiden! Bildet viser meg og min kjære, nygifte, og sterkere sammen enn noen gang! Dette er 5 uker siden, og  viser at vi fortsetter livet og ser fremover, vi har ikke lagt tapet av Jonathan bak oss, det kommer vi aldri til å gjøre. Men vi tar med de erfaringene vår har fått. Vi lever med minnene av Jonathan og er takknemlig for alt han lærer oss, alt han har gitt oss, og beriket vårt liv med ♥

Dette var litt om hvem jeg er nå....


Klem

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Takk for at du leser:)
Blir glad om du vil legge igjen en liten hilsen....